Må jeg klare alt alene?

Jeg er båteier, men må jeg da klare alt alene?

I fjor skaffet jeg meg min første båt, sånn helt alene. Og det er noe av det lureste jeg har gjort: Vi bor i et borettslag, la oss kalle det “den siste sovjetstat”, hvor det å komme seg litt ut og bort er en nødvendighet, og gjerne til et sted hvor naboer ikke står gjemt bak sine gardiner og tror at jeg ikke ser dem glo inn på verandaen min. Det er sin egen historie, men det er nå her vi lever og bor. Og på sjøen mesteparten av sommeren.

Akkurat som med bilen; den leverer jeg på verksted om det er noe og til jevnlig service, så kom jeg på at det er enkelte oppgaver i forbindelse med denne båten jeg kan kjøpe meg ut av. La eksperter ta seg av det. Og det har jeg gjort. Med den aller beste samvittighet.
Jeg har jobb (85 % som sykepleier), er trener, alenemamma, mormor, oppmann, tillitsvalgt OG båteier. Jeg har ikke TID til å ordne alt selv! Så derfor har jeg overlatt noe av jobben til andre. Til noen som har greie på akkurat det. Fordi jeg vil kose meg med det å ha båt. Akkurat nå poleres det, pusses og lakkes. Jeg skal vaske, bone og flytte inn. Det er ren terapi og avslapping for meg. Andre tar seg av motor og strøm.

Og er båten på vannet nå?
Nei.

Snart, når den er klar om ikke så lenge. Kanskje 2 uker?
Og da er jeg så klar for kos på vannet, og vi gleder oss!

Friidrettssesongen er igang!

Dere som har fulgt meg en stund vet at friidrett har en stor plass i livet vårt. For oss er vårens vakreste eventyr mer enn at Bøkeskogen blir grønn og vi stiller klokka en time frem. Vi ser frem mot utendørssesongen og at min datter på 11 år skal få vist hva hun har trent på hele høsten og vinteren.

Fordi trening er så mye mer en det du presterer på trening. Hun er fortsatt et barn, nylig fylt 11 år og har ferie når det er ferie. Hun vokser og blir litt større for hvert år, og hun blir mer moden og tenker andre tanker enn det man gjør når man er et lite barn. I denne alderen begynner vår største utfordring å gjøre seg gjeldende: Er jeg bra nok, god nok? Ser jeg fin ut, og hvordan er jeg i forhold til andre? 

Trening er ikke bare den fysiske treningen; den mentale treningen er like viktig. Trening er også livsstil og det å skape en vinnerkultur. Heldigvis er min datter medlem i en klubb som tar vare på de sunne verdiene og som evner å legge til rette for dette. Fysisk sett har hun den beste konkurransen på trening og i klubben, det er nemlig mange flinke unger der! Det har skapt et miljø som gjør det godt og har ambisjoner.

Jeg er mamma, og trener. Akkurat nå er min største oppgave å gi min datter et godt grunnlag for å leve akkurat slik for å kunne nå sine mål og ønsker.
Men jeg kan si det sånn, at vi er på rett vei, og vi har en plan 🙂

 

Min datter er skuespiller i Wisting-serien!

 Foto: Viaplay

Nå gleder vi oss til premiere den 11. april på TV3 og Viaplay!
Ut over våren skal denne serien, hvor mange av scenene er spilt inn i Larvik, vises på TV.
Og vi har gledet oss lenge over å endelig se resultatet, spesielt fordi min datter, Amanda 10 år, har en bitteliten rolle i serien. Hun spiller nemlig Line Wisting (datter til hovedpersonen William Wisting) som barn. Den store Line har en sentral rolle i serien, og hun spilles av Thea Green Lundberg. Kanskje det er derfor Amanda fikk rollen; fordi hun kan godt se ut som Thea da hun var barn?

 April 2018: Første dag på “jobb”.

Line Wisting har en tvillingbror, og Oscar fra Stavern spiller rollen som Thomas.

En veldig spent Amanda dro på prøvefilming sammen med Oscar og det gikk kjempefint, selv om Amanda hardnakket påsto at hun ikke hadde noe etternavn 🙂

 September 2018: Sommerbilder.

 

Hvor mye av disse opptakene som vil vises i serien, vet ikke jeg. Det ble filmet en del som skal brukes som tilbakeblikk på da moren til Line og Thomas levde, og det ble tatt masse bilder og lånt av oss foreldrene da Amanda og Oscar var enda yngre.

Dette har vært en utrolig morsom, lærerik og spennende opplevelse for Amanda. Å være skuespiller krever også stor tålmodighet, men det gikk så fint. Hun sier at det var veldig spesielt å kle seg i bikini og late som om det var sommer i slutten av september. Og ta familiejulebilder i juni  🙂

Jeg slenger ved noen bilder fra opptakene, og så blir det å planlegge premierefest!

 Oktober 2018: Når du er skuespiller har du egne assistenter som kler på deg.

 Filminnspilling i Bøkeskogen i Larvik.

Et etterlengtet møte.

Hvem digger vel ikke Team Ingebrigtsen?
Joa, jeg regner med at det finnes de som ikke vet hvem det er, men for oss som er i overkant interessert i friidrett er Jakob, Filip, Henrik, Ingrid, Gjert og Tone, samt resten denne familien, en stor kilde til inspirasjon. For ikke å snakke om Karsten Warholm. Amanda sier at han trener “alene”, akkurat som hun selv gjør mye av tiden.

Hver dag ser Amanda på en episode, eller to, av NRK-serien “Team Ingebrigtsen”. Jeg føler nesten som at de er en del av familien, slik det har pågått et år nå. 🙂

Norsk friidrett har fått en gedigen oppsving de siste 3 årene, og det er mange talenter utenom de nevnte som gjør det bedre enn noen har gjort det tidligere i Norge.
Bare her i byen har friidrettsklubben rekruttert mange unge, som selvfølgelig er et resultat av idrettens oppsving, både lokalt og nasjonalt.Og dette er bra!

I februar deltok Amanda på Tyrvinglekene i Bærum Idrettspark. Der var også Ingrid Ingebrigtsen, som i år stiller i 13-årsklassen. Like etter dette stevnet skulle det avholdes Nordenkampen i friidrett. Der skulle både Filip, Jakob og Karsten delta.
Amanda og jeg stilte opp med norske flagg på tribunen og heiet våre favoritter frem mot mål.

Og endelig fikk hun hilst på, og sett, sine idoler. Med en overkant nervøs mamma (altså meg), tok jeg sjansen og ba om å få ta et bilde. Jeg klarte også å få Gjerts signatur og hilsen i boken hans. Og for en hyggelig familie! De var så blide, jordnære og imøtekommende.

Jeg må jo nevne at da Jakob skulle løpe 1500 m så kom Ingrid og Jakobs kjæreste, Elisabeth, og satte seg ved siden av henne, og min Amanda ble helt stum 🙂
Dette var gøy! Nå gleder vi oss til Bislett Games!

 

Gleder oss til utetrening!

Gleden ved å trene ute er en ren drivkraft hos en friidrettsutøver. Selv om det er konkurranser innendørs i vintersesongen, så er det utesesongen vi har fokus på. Det er da høsten og vinterens treningsgrunnlag skal komme til sin rett.
Noen vil kanskje mene at det er viktige og store konkurranser om vinteren også, men Amanda er 10 år, snart 11, derfor velger vi, enn så lenge, å trene opp mot sesongstart i mai.
Vi hadde en liten periode nå i slutten av februar hvor stiene i Bøkeskogen ble til å løpe på, og det utnyttet vi til fulle. Men Kong Vinter har ikke sluppet grepet helt enda, så trening på et treningsstudio er fortsatt påkrevd, eller inne i en idrettshall.
Vi har fine treningsøkter inne, og vi er veldig heldige med valg av treningsstudio. Forøvrig det samme senter som klubben har avtale med 😉

Her kommer noen bilder fra vinterens treninger:

 

En gledelig nyhet!

Båtsesongen nærmer seg!
Og i dag kom endelig den gledelige beskjeden om at jeg har fått reservert plass til båten der hvor jeg har hatt båtplass de siste to sesongene.

Dette er en privat brygge, forbeholdt de som bor der, men ikke alle har båt og da er jeg så heldig å få leie der. Og min familie og jeg liker oss veldig godt der. Etter hvert er vi blitt kjent med mange av beboerne, og Amanda har fått nye venner. 

Men før den tid er det mye som må gjøres. Båten er langt i fra klar for sjøen 🙂 Den ligger i dvale, vinter og vær har rusket godt i presenning og stillas, og det venter noen forbedringer.
Men nå gleder jeg meg til båtsesong igjen!

Ship o’hoi!

Å skape en vinnerstil.

Heisann, og god søndag kveld!

Etter innlegget mitt i går har jeg fått mange spørsmål om hvordan jeg jobber med min datter med tanke på treningsglede og målsetninger.
Det vil jeg mer enn gjerne dele med dere!

Og det som er så fint, er at akkurat de samme punktene kan man bruke uansett i hva man vil gjøre i livet. Det kan være innen idrett like mye som i yrkeslivet.

Og jeg er ingen spesiell suksessrik person. Som sykepleier jobber jeg på en sengepost på et sykehus, noe som kan ta motet fra enhver, men som allikevel gir meg så mye glede. Jeg får økonomien så vidt til å gå rundt, og med to skilsmisser bak meg, så er jeg ingen “suksesshistorie”. Men vet du, jeg har klart mye ved å stå på, aldri gi opp håpet og vist viljestyrke når det trengtes som mest.
Og nå står jeg på terskelen til å gjøre noe helt nytt, satse på noe jeg aldri før har gjort, og det slo meg i dag at jeg trenger de samme prinsippene, som jeg gir min datter, for å lykkes!

1. Sett deg MÅL! Det bør være kortsiktig mål og et langsiktig mål. Kortsiktige mål bør være: Hva skal jeg klare den kommende uka, hva er årets målsetning? Et langsiktig mål kan være: Om 3 år skal jeg… 🙂

2. Følg et SYSTEM! Kopier noen som har gjort det før deg, og som har lykkes. Ikke sitt på din høye hest og tro at du kan gjøre det på din måte. Du trenger ikke å tenke om noen har tenkt for deg 😉 Følg den malen du har bestemt deg for systematisk.

3. Lag realistiske FORVENTNINGER! Hva er mulig? Tenk deg at det er mulig, men at det krever hardt arbeid. Ingenting kommer av seg selv. Følg SYSTEMET og ha TRO på det du gjør. Se for deg at du vil lykkes, og du vil lykkes. (Se overskriften på bloggen min…).

4. Education and support. Sørg for at du har et team rundt deg. Dersom du vil lære noe nytt, vær innstilt på å tenke nytt!

5. Never ever give up! Du er en vinner! Du vil oppleve motgang, tunge dager og kjenne på følelsen “hvorfor gjør jeg dette”, men løs problemene og gå videre. Mest sannsynlig et par erfaringer rikere 😉

Og som en dyktig friidrettstrener lærte meg nylig: Pust med nesen! Det gir økt fokus og kontroll, samtidig som det påvirker både fordøyelsessystemet og kretsløpet, – i positiv forstand.
God uke til deg <3

 

 

Mamma, – og trener.

Det begynte da hun var 6 år, og akkurat begynt på skolen.
Interessen for friidrett.

2014: 6 år og får prøve startblokk for aller første gang.

Og siden har det gått slag i slag: Trening, konkurranser og atter mer trening.
Det er snart gått 5 år siden, og interessen er høyst levende.

2015: Det aller første stevnet.

Sesongens mål, om å holde ut i en periode i livet som inneholder store endringer (pre-pubertet), kosthold, søvn, hvile, lekser, gym på skolen, joggesko (mange par!), treningstøy og trening seks dager i uka.

2016: Fornøyd jente!

Det er dette hun vil, og det er en glede for meg å grave frem gamle erfaringer og kunnskap i min “karriere” som sprinter og trener for over 30 år siden. For tre – fire dager i uka er det jeg som trener henne.

2017: En fantastisk sesong!

Men den aller viktigste jobben er å skape en sunn og god livsstil, dagsrytme og motivasjon slik at hun skal ha overskudd, lyst og ork til å drive på med det hun aller helst vil: Bli aller best! Å bli den raskeste i verden!

2018: Vestfoldkarusellen.

Heia Amanda!
– og her hjemme går jeg under navnet “mamma-Gjert”… Vi får se om jeg kan leve opp til det! Så lenge hun syns det er moro, så støtter jeg henne!

 

Om man kunne skru tiden tilbake.

 

Om man bare kunne skru tiden tilbake, hadde jeg da gjort de samme valgene?
Hadde jeg sett og forstått det jeg har gått glipp av da?
Ville jeg ha håndtert livets utfordringer på en bedre måte, og hadde jeg vært en bedre versjon av meg selv? En bedre mamma?

Det er det ingen som vet.
Vi kan ikke skru tiden tilbake.
Vi kan bare gjøre vårt aller beste.
Til enhver tid.

Og vi kan innrømme våre feil, de gangene vi ikke så, forsto eller handlet riktig.
De ting vi sa, gjorde eller feide under teppet.

Livet er i konstant endring, det er vi som mennesker også.
“You live, you learn” (Alanis Morissette)

Glem ikke at jeg aldri vil slippe taket, uansett. Jeg vil aldri gi opp.

 

 

Bella er hjemme igjen!

Etter alle gode kommentarer jeg fikk i forbindelse med mitt forrige innlegg i går, så fikk jeg nytt håp: Jeg trasket nok en gang ned i garasjeanlegget hvor Bella forsvant for 27 dager siden. Min datter, Amalie, var med, da vi hadde tenkt oss en tur ut. Jeg gikk fra den ene enden mot den andre, og gikk innom hver krik og krok, mens jeg ropte på Bella. Og plutselig! Jeg hørte henne! Fra under en bil, og jeg satte meg ned, ba min datter slå av motoren på bilen, og DER så jeg Bella! 
Følelsen var helt ubeskrivelig.
Endelig!

Amalie fikk tak i henne, og bar henne hjem, og her skal hun være.
Tynn, sulten og sliten.
Hun har fått mat, vann og masse kos.
Tusen takk til alle dere som har delt innlegg, trøstet og oppmuntret!
Nå er vårt største ønske oppfylt, og julen kan bare komme <3