Min datter er skuespiller i Wisting-serien!

 Foto: Viaplay

Nå gleder vi oss til premiere den 11. april på TV3 og Viaplay!
Ut over våren skal denne serien, hvor mange av scenene er spilt inn i Larvik, vises på TV.
Og vi har gledet oss lenge over å endelig se resultatet, spesielt fordi min datter, Amanda 10 år, har en bitteliten rolle i serien. Hun spiller nemlig Line Wisting (datter til hovedpersonen William Wisting) som barn. Den store Line har en sentral rolle i serien, og hun spilles av Thea Green Lundberg. Kanskje det er derfor Amanda fikk rollen; fordi hun kan godt se ut som Thea da hun var barn?

 April 2018: Første dag på “jobb”.

Line Wisting har en tvillingbror, og Oscar fra Stavern spiller rollen som Thomas.

En veldig spent Amanda dro på prøvefilming sammen med Oscar og det gikk kjempefint, selv om Amanda hardnakket påsto at hun ikke hadde noe etternavn 🙂

 September 2018: Sommerbilder.

 

Hvor mye av disse opptakene som vil vises i serien, vet ikke jeg. Det ble filmet en del som skal brukes som tilbakeblikk på da moren til Line og Thomas levde, og det ble tatt masse bilder og lånt av oss foreldrene da Amanda og Oscar var enda yngre.

Dette har vært en utrolig morsom, lærerik og spennende opplevelse for Amanda. Å være skuespiller krever også stor tålmodighet, men det gikk så fint. Hun sier at det var veldig spesielt å kle seg i bikini og late som om det var sommer i slutten av september. Og ta familiejulebilder i juni  🙂

Jeg slenger ved noen bilder fra opptakene, og så blir det å planlegge premierefest!

 Oktober 2018: Når du er skuespiller har du egne assistenter som kler på deg.

 Filminnspilling i Bøkeskogen i Larvik.

Et etterlengtet møte.

Hvem digger vel ikke Team Ingebrigtsen?
Joa, jeg regner med at det finnes de som ikke vet hvem det er, men for oss som er i overkant interessert i friidrett er Jakob, Filip, Henrik, Ingrid, Gjert og Tone, samt resten denne familien, en stor kilde til inspirasjon. For ikke å snakke om Karsten Warholm. Amanda sier at han trener “alene”, akkurat som hun selv gjør mye av tiden.

Hver dag ser Amanda på en episode, eller to, av NRK-serien “Team Ingebrigtsen”. Jeg føler nesten som at de er en del av familien, slik det har pågått et år nå. 🙂

Norsk friidrett har fått en gedigen oppsving de siste 3 årene, og det er mange talenter utenom de nevnte som gjør det bedre enn noen har gjort det tidligere i Norge.
Bare her i byen har friidrettsklubben rekruttert mange unge, som selvfølgelig er et resultat av idrettens oppsving, både lokalt og nasjonalt.Og dette er bra!

I februar deltok Amanda på Tyrvinglekene i Bærum Idrettspark. Der var også Ingrid Ingebrigtsen, som i år stiller i 13-årsklassen. Like etter dette stevnet skulle det avholdes Nordenkampen i friidrett. Der skulle både Filip, Jakob og Karsten delta.
Amanda og jeg stilte opp med norske flagg på tribunen og heiet våre favoritter frem mot mål.

Og endelig fikk hun hilst på, og sett, sine idoler. Med en overkant nervøs mamma (altså meg), tok jeg sjansen og ba om å få ta et bilde. Jeg klarte også å få Gjerts signatur og hilsen i boken hans. Og for en hyggelig familie! De var så blide, jordnære og imøtekommende.

Jeg må jo nevne at da Jakob skulle løpe 1500 m så kom Ingrid og Jakobs kjæreste, Elisabeth, og satte seg ved siden av henne, og min Amanda ble helt stum 🙂
Dette var gøy! Nå gleder vi oss til Bislett Games!

 

Gleder oss til utetrening!

Gleden ved å trene ute er en ren drivkraft hos en friidrettsutøver. Selv om det er konkurranser innendørs i vintersesongen, så er det utesesongen vi har fokus på. Det er da høsten og vinterens treningsgrunnlag skal komme til sin rett.
Noen vil kanskje mene at det er viktige og store konkurranser om vinteren også, men Amanda er 10 år, snart 11, derfor velger vi, enn så lenge, å trene opp mot sesongstart i mai.
Vi hadde en liten periode nå i slutten av februar hvor stiene i Bøkeskogen ble til å løpe på, og det utnyttet vi til fulle. Men Kong Vinter har ikke sluppet grepet helt enda, så trening på et treningsstudio er fortsatt påkrevd, eller inne i en idrettshall.
Vi har fine treningsøkter inne, og vi er veldig heldige med valg av treningsstudio. Forøvrig det samme senter som klubben har avtale med 😉

Her kommer noen bilder fra vinterens treninger:

 

En gledelig nyhet!

Båtsesongen nærmer seg!
Og i dag kom endelig den gledelige beskjeden om at jeg har fått reservert plass til båten der hvor jeg har hatt båtplass de siste to sesongene.

Dette er en privat brygge, forbeholdt de som bor der, men ikke alle har båt og da er jeg så heldig å få leie der. Og min familie og jeg liker oss veldig godt der. Etter hvert er vi blitt kjent med mange av beboerne, og Amanda har fått nye venner. 

Men før den tid er det mye som må gjøres. Båten er langt i fra klar for sjøen 🙂 Den ligger i dvale, vinter og vær har rusket godt i presenning og stillas, og det venter noen forbedringer.
Men nå gleder jeg meg til båtsesong igjen!

Ship o’hoi!

Å skape en vinnerstil.

Heisann, og god søndag kveld!

Etter innlegget mitt i går har jeg fått mange spørsmål om hvordan jeg jobber med min datter med tanke på treningsglede og målsetninger.
Det vil jeg mer enn gjerne dele med dere!

Og det som er så fint, er at akkurat de samme punktene kan man bruke uansett i hva man vil gjøre i livet. Det kan være innen idrett like mye som i yrkeslivet.

Og jeg er ingen spesiell suksessrik person. Som sykepleier jobber jeg på en sengepost på et sykehus, noe som kan ta motet fra enhver, men som allikevel gir meg så mye glede. Jeg får økonomien så vidt til å gå rundt, og med to skilsmisser bak meg, så er jeg ingen “suksesshistorie”. Men vet du, jeg har klart mye ved å stå på, aldri gi opp håpet og vist viljestyrke når det trengtes som mest.
Og nå står jeg på terskelen til å gjøre noe helt nytt, satse på noe jeg aldri før har gjort, og det slo meg i dag at jeg trenger de samme prinsippene, som jeg gir min datter, for å lykkes!

1. Sett deg MÅL! Det bør være kortsiktig mål og et langsiktig mål. Kortsiktige mål bør være: Hva skal jeg klare den kommende uka, hva er årets målsetning? Et langsiktig mål kan være: Om 3 år skal jeg… 🙂

2. Følg et SYSTEM! Kopier noen som har gjort det før deg, og som har lykkes. Ikke sitt på din høye hest og tro at du kan gjøre det på din måte. Du trenger ikke å tenke om noen har tenkt for deg 😉 Følg den malen du har bestemt deg for systematisk.

3. Lag realistiske FORVENTNINGER! Hva er mulig? Tenk deg at det er mulig, men at det krever hardt arbeid. Ingenting kommer av seg selv. Følg SYSTEMET og ha TRO på det du gjør. Se for deg at du vil lykkes, og du vil lykkes. (Se overskriften på bloggen min…).

4. Education and support. Sørg for at du har et team rundt deg. Dersom du vil lære noe nytt, vær innstilt på å tenke nytt!

5. Never ever give up! Du er en vinner! Du vil oppleve motgang, tunge dager og kjenne på følelsen “hvorfor gjør jeg dette”, men løs problemene og gå videre. Mest sannsynlig et par erfaringer rikere 😉

Og som en dyktig friidrettstrener lærte meg nylig: Pust med nesen! Det gir økt fokus og kontroll, samtidig som det påvirker både fordøyelsessystemet og kretsløpet, – i positiv forstand.
God uke til deg <3

 

 

Mamma, – og trener.

Det begynte da hun var 6 år, og akkurat begynt på skolen.
Interessen for friidrett.

2014: 6 år og får prøve startblokk for aller første gang.

Og siden har det gått slag i slag: Trening, konkurranser og atter mer trening.
Det er snart gått 5 år siden, og interessen er høyst levende.

2015: Det aller første stevnet.

Sesongens mål, om å holde ut i en periode i livet som inneholder store endringer (pre-pubertet), kosthold, søvn, hvile, lekser, gym på skolen, joggesko (mange par!), treningstøy og trening seks dager i uka.

2016: Fornøyd jente!

Det er dette hun vil, og det er en glede for meg å grave frem gamle erfaringer og kunnskap i min “karriere” som sprinter og trener for over 30 år siden. For tre – fire dager i uka er det jeg som trener henne.

2017: En fantastisk sesong!

Men den aller viktigste jobben er å skape en sunn og god livsstil, dagsrytme og motivasjon slik at hun skal ha overskudd, lyst og ork til å drive på med det hun aller helst vil: Bli aller best! Å bli den raskeste i verden!

2018: Vestfoldkarusellen.

Heia Amanda!
– og her hjemme går jeg under navnet “mamma-Gjert”… Vi får se om jeg kan leve opp til det! Så lenge hun syns det er moro, så støtter jeg henne!

 

Om man kunne skru tiden tilbake.

 

Om man bare kunne skru tiden tilbake, hadde jeg da gjort de samme valgene?
Hadde jeg sett og forstått det jeg har gått glipp av da?
Ville jeg ha håndtert livets utfordringer på en bedre måte, og hadde jeg vært en bedre versjon av meg selv? En bedre mamma?

Det er det ingen som vet.
Vi kan ikke skru tiden tilbake.
Vi kan bare gjøre vårt aller beste.
Til enhver tid.

Og vi kan innrømme våre feil, de gangene vi ikke så, forsto eller handlet riktig.
De ting vi sa, gjorde eller feide under teppet.

Livet er i konstant endring, det er vi som mennesker også.
“You live, you learn” (Alanis Morissette)

Glem ikke at jeg aldri vil slippe taket, uansett. Jeg vil aldri gi opp.

 

 

Bella er hjemme igjen!

Etter alle gode kommentarer jeg fikk i forbindelse med mitt forrige innlegg i går, så fikk jeg nytt håp: Jeg trasket nok en gang ned i garasjeanlegget hvor Bella forsvant for 27 dager siden. Min datter, Amalie, var med, da vi hadde tenkt oss en tur ut. Jeg gikk fra den ene enden mot den andre, og gikk innom hver krik og krok, mens jeg ropte på Bella. Og plutselig! Jeg hørte henne! Fra under en bil, og jeg satte meg ned, ba min datter slå av motoren på bilen, og DER så jeg Bella! 
Følelsen var helt ubeskrivelig.
Endelig!

Amalie fikk tak i henne, og bar henne hjem, og her skal hun være.
Tynn, sulten og sliten.
Hun har fått mat, vann og masse kos.
Tusen takk til alle dere som har delt innlegg, trøstet og oppmuntret!
Nå er vårt største ønske oppfylt, og julen kan bare komme <3

Hvorfor var jeg så dum?

Det var 14. november, for snart 4 uker siden.
Vi hadde fått brev fra borettslaget om at det var observert rotter i garasjeanlegget.
Og jeg hadde to katter.
Den ene hadde jeg fått tillatelse av styret til å ha som innekatt, den andre var her på nåde.
Jeg beholdt begge to. Og begge ble sluppet ut på natten. Inne om dagen.
De sørget for at småkryp ikke laget skade for oss og mine naboer.
 Mor og sønn. Bella og Messi.


Noen ganger har jeg tatt avgjørelser som akkurat der og da virker veldig lure, men som jeg i ettertid skulle ønske jeg ikke hadde tatt.
Tenk om jeg bare kunne snudd tiden tilbake og ikke tatt Bella med ned i garasjen…
Hun ble så redd, krøp langs gulvet og søkte ly under en bil.
Hannkatten var mer nysgjerrig, der han lystig gikk rundt og luktet på nye og spennende steder. Han sprang rett hjem da vi åpnet døra.
Men ikke Bella. Hun var så redd, stakkar, og vi kunne ikke få tak i henne da hun hadde gjemt seg under en bil.
Kl 01.30 den 14. november er siste gang jeg så henne. Hun så på meg, og må ha følt sitt livs svik: At matmor kunne ta henne med i garasjen.
Hun vil aldri stole på meg igjen.


Jeg gikk og la meg for natta, og 5 timer senere var min sønn ned for å se etter henne i garasjeanlegget under blokka. Og min yngste datter og jeg ropte og lokket to timer senere.
Ingen tegn til Bella.
Helt stille.
Hvor er hun blitt av?
Hadde noen reist på jobb med en blindpassasjer i form av en katt denne morgenen? 
Og mange jobber jo i nabobyen, nabofylket…
Hadde en av de som ikke var så glad i katter funnet henne og tatt henne?
Jeg er sikker på at hadde hun kommet seg ut av garasjeanlegget, eller havnet i nærheten, ville hun funnet hjem.


Bella var, og er!, spesiell for meg. Hun var min redningsplanke når jeg trengte det som mest. Hun beskyttet meg med alle midler, og nåde den som snakket høyt til meg! Hun lå på teppet i gangen og ventet på meg når jeg kom hjem fra jobb når ungene hadde sagt til henne at nå kommer snart mor hjem. Hun våket over meg når jeg satt her på plassen min og forfattet ett eller annet, betalte regninger og surfet på nettet.
Det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne, og savnet er stort og sårt.
Om noen leser dette, og har garasjeplass der jeg har, og som reiser på jobb før kl 06.30 kan ta kontakt. Kanskje vi kan finne ut av hvor Bella kan ha havnet. 
Hun er chippet og sterilisert. 
Og håpet om at vi finner henne er der så lenge vi ikke har hørt noe fra en dyrlege…

Full-fart-frihelg!

WOW!
For en helg, og for en uke!
Jeg liker at det går litt unna, og sånn sett har ikke denne uken vært så annerledes enn andre uker, men den er blitt krydret med noen øyeblikk som ikke er helt dagligdagse 🙂
Uansett dag, så starter den med en god frokost; gjerne havregryn og en kopp te:

Mandagen startet friskt med at jeg tok turen innom byens BLODBANK og fikk tappet det som skulle tappes, og fikk ny avtale om ca 3 mnd. En god sjekk på at man er frisk og i god form. Som alltid har jeg “en manns” blodprosent sånn utpå høsten; friske grønnsaker (spesielt mye grønt) og godt kjøtt gjør susen!

Denne mandagskvelden hadde jeg gledet meg lenge til da jeg var blitt invitert av ei venninne til huskonsert med Per Erik Hallin. En fantastisk musiker og artist som har vært til stor glede og inspirasjon siden jeg var 15 år gammel. Den første vinylen jeg kjøpte av han var en bursdagsgave til meg selv på min 16-årsdag.

Jeg er glad jeg tok meg tid til å oppleve dette.
Han ønsket selv ikke å bli “foreviget” under huskonserten, og det respekterer jeg, derfor har jeg plukket et bilde fra “nettet” 😉

Så var det jobb noen dager, samt dekkskift (det skal også gjøres), og plutselig var det fredag.
Hele familien; mine barn, barnebarn (- en) og svigerbarn var samlet til feiring av Mortensaften. 
Nydelig mat og hyggelig samvær med de som betyr aller mest.
Du kan lese mer om Mortensaften fra i 2016 her: http://theartofme.blogg.no/1478731739_en_rlig_tradisjon_mor.html


Alma: kvart på 2 år <3

Lørdag: Amanda, på 10 år, hadde lenge snakket om at hun ville lage en trerettersmeny, og dette var dagen. Hun er stor tilhenger av Barnas Restaurant på NRK Super, og menyen hadde hun hentet derfra. Med litt hjelp, så fikk hun det til, og min sønn, hans kjæreste og jeg var så heldige å få servert:

Både lørdag og søndag har Amanda trent, noe jeg skal skrive om litt senere.
Snart en ny uke; ha en fin en! 🙂