Velkommen Halloween!

For mange år siden, da min eldste datter var barn, valgte jeg å si

VELKOMMEN HALLOWEEN!

Og jeg kan fortelle om mange flotte feiringer i alle disse årene, hvor vi også har laget vår egen tradisjon ved å stelle i stand til Halloween-tapas. Etter at ungene har gått "knask eller knep" har familien satt seg rundt bordet hvor vi har delt god mat, samvær og spøkelseshistorier. Selvfølgelig har jeg en skrøne eller to, men det hører med :-)
I år er intet unntak, men vi savnet eldste datter med familien til tapas på kvelden. Sånn er det noen ganger, at det ikke passer for alle. Hun er voksen nå og har sin egen familie. Men mitt eldste barnebarn var her og gikk "knask eller knep" sammen med tantene og ei venninne. Stor stas!
Og det er akkurat det de gjør, disse ungene som er ute og går: Tigger godteri og elsker å vise seg frem i sin skumleste stas :-)
Jeg hadde kjøpt inn MASSE godteri for å dele ut til de som banket på, men det blir aldri nok...gikk tom i år også...
Men at større barn, eller ungdommer, er ute for å skremme de små, det liker vi ikke! 



Og jeg må bare si, at selv om jeg har omfavnet den amerikanske Halloween-feiringen, så har jeg ikke sett på det som et alternativ til andre tradisjoner. For mange år siden sluttet jeg å "piske" mine barn ut for å gå julebukk, det ville de ikke, men jeg får heller ingen andre julebukker på døra. Så til alle de som maser og syter om at vi må holde på jeulebukk-tradisjonen får sannelig gjøre det selv. Her vanker det noe godt til både store og små bukker 2. juledag. Det er jeg vant med fra da jeg var barn.
Vi feirer Lucia, Mortensaften, Valentine, morsdag, farsdag, allehelgensaften, St.Hans, olsok, thanksgiving, advent, Pinse, Påske, Jul, nyttår, bursdager og 17. mai. Navnedager kutta jeg ut for mange år siden; det får da være måte på! :-D


Håper alle har hatt en fin, skummel og trygg feiring i dag!


Nå sier vi 
VELKOMMEN NOVEMBER

- hvor vi teller ned dagene til Mortensaften :-)


#halloween #familie #høst #tradisjon

En drøm er oppfylt!

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en dragning mot sjøen, mot vannet, og ønsket om å eie min egen båt har jeg hatt siden jeg smugleste pappas "Båtmagasinet" på tidlig 80-tallet. 
Jeg ble fort oppmerksom på merket "Scand". Disse fine båtene hang på veggen på ungdomsrommet, de var limt inn på sider i skoledagboka og jeg benyttet tiden godt med å kikke på båtene under sommerens ferier ved Eidangerfjorden.



Jeg var 35 år da jeg kjøpte vårt første hjem.
Jeg er nå 49, og endelig kan jeg kalle meg båteier på riktig.
Og nå er jeg klar: Pappa lærte meg tidlig å ferdes på sjøen, jeg har delt båt med venner, vært med på seilaser og vi hatt båt sammen med min eksmann.

Hardt og målbevisst arbeid. Aldri gi opp drømmen!
Ungene og jeg gjorde noen prioriteringer da vi fikk en unik mulighet: Vi fikk kjøpe en Scand Classic 25 fot, ei nydelig snekke, av en av mine gode kolleger og hennes mann. Til våren kommer hun hjem, og vi gleder oss! 
I mellomtiden er vi lykkelige "eiere" av seilbåten til Andreas, og vi skal kose oss mye med den så lenge han er ute og reiser.

 



Måtte det snart bli vår igjen!
:-)

#båt #seilbåt #scand

 

Det kommer til en ende.

For en innholdsrik søndag vi har hatt!
Minstejenta, på 9 år, synger i kor, så dagen begynte i kjerka med en kraftfull gudstjeneste i musikkens tegn, hvor barnekoret sang så livlig og nydelig. Det satte standarden for en fin dag.



Deretter satte vi alle 4, mine 3 hjemmeboende barn og jeg, kursen mot andelsgården. Den ligger en liten kjøretur på 35 min. unna. I dag skulle resten av potetene opp og inn. Sammen med andre andelsbønder fikk vi jobben gjort.

Vi koste oss masse, - som alltid. 
Mange hyggelige folk med felles interesse for økologisk landbruk, bruk av ressurser, bærekraft, logistikk, urter, grønnsaker, kjøttproduksjon, forvelling, surdeig og så mye, mye mer. Det har vært vår interesse de siste 4 årene. Og det vil alltid være slik. Vi har lært så utrolig mye! Og alt dette skal vi fortsatt ta med oss i hverdagene.



Vi er så takknemlige. Solbrente rygger, vonde rygger og støle kropper veier opp for alt vi har lært, høstet og erfart. Bonden er en av de mest inkluderende personene jeg vet om, og vi er blitt kjent med mange flotte mennesker gjennom hans måte å drive landbruk på. 
Andelsgården er i vekst, på mange måter, og den utvikler seg hele tiden. Det er spennende å høre om de nye ideene for neste sesong, og jeg har trua på at dette er fremtiden. Jeg skulle så gjerne være med videre, men jeg må ta et valg. Jeg må prioritere, og siden vi må gjøre et valg, da vi ikke kan få i pose og sekk, så åpner vi opp for ny lærdom og erfaringer. 

T.J., du er fantastisk! 
Min familie og jeg ønsker dere lykke til videre!

Tusen takk! <3

#andelsgård #landbruk #bærekraft #familie #takknemlig 

Menneske! Jeg ser deg.

Jeg så deg i dag.
Der du sto, du virket så sårbar og stille. Akkurat som det store treet som ruvet over deg, i sine nydelige høstfarger. Det står der, på randen av å miste sitt liv, men likevel springer ut i sprakende grønt. Hver vår. Livet går videre.

Du ser ikke opp. Du venter på at noen skal komme, som du kan klamre deg til slik at du ikke faller.
Du venter, og alt som er vondt ligger som en klam hånd rundt deg.
Jeg kan føle det. "Alle" kan merke det.
Men ingen hjelper deg med å holde hodet over vann. 

Jeg går bort til deg.
Ser ungdommen i deg, livet, de levde årene. Du er i din beste alder.
Er ikke vi alle det?
Jeg hilser på deg, og du hilser tilbake. Smiler. 
Vi deler en klem, men du ser hele tiden ned i bakken.
Jeg spør deg om hvordan det går.
Det er tøft, sier du. Nedtur nå.
Jeg må vite: Hva er verst?
Veien ned er verst, sier du. Det er som å våkne med en gedigen fylleangst. Alt det dumme man har gjort i det siste. Du husker alt, men du kan ikke kontrollere det.
Jeg prøver å være morsom ved å si at vi alle har vært der, men de fleste av oss har ikke noe annet å skylde på enn gårsdagens fyllefest.
Du smiler. Et lite smil. Jeg kan skimte glimtet i øyet.
Får du hjelp?
Ja, du får hjelp, men det er bare et par timer hver uke. Du liker ikke å ta medisiner. Hverdagene er mange, og lange, men du forteller at du har noen gode venner som vil at du skal være med på ting. Du vet ikke helt. Jeg syns du skal.



Etter samtalen med et menneske, som ikke har det så godt, kan man kjenne på sin egen utilstrekkelighet. Men vi skal ikke være så strenge med oss selv. Om du er den eller den, så er du bra nok. Akkurat sånn du er. Jeg lærer mye i møte med andre som opplever livet som tøft, det kan være seg fysisk eller psykisk sykdom, en "syk" tilværelse, omsorgssvikt eller noe helt normalt som en smell. Det møter vi alle gjennom livet. Flere ganger. 
Våg å se.
Bry deg.
Gi håp.

#psykiskhelse #medmenneske #vennskap #livet #bipolar 

 

Sorry altså, men jeg skygger banen!

Driver du med nettverkssalg? 
Er dine venner og bekjente din inntektskilde? Ser du en potensiell kunde i alle du møter?
Sorry altså, men jeg skygger banen!

Det er vel ikke mye som slår dette: Pyramidespill og et evinnelig MAS fra venner og bekjente!
Og jeg innrømmer: Jeg kan ikke fordra det!
Og en ting til: Jeg skygger banen, veldig ofte, og går en annen vei hvis jeg møter på bekjente som driver med nettverkssalg.
Hvis en av mine venner, som er ivrig i tjenesten, ber om min e-postadresse, for å sette meg på sin kundeliste, så sier jeg NEI TAKK!

Invitasjoner om å være såkalt VIP i forskjellige Facebookgrupper, for å få med seg siste nytt og få såkalte "gode tilbud" som eneste ene, den biter jeg ikke på altså. Dette blir hakka møkk for meg, sammen med alt annet mas jeg opplever fra selgere, tiggere og enkelte organisasjoner. 
Og vet du hva? De sier det samme. Hele gjengen: "Jeg vet hvordan det er, og jeg var også skeptisk, helt til jeg prøvde...". Og den med at "jeg trodde også det var pyramidespill, men da jeg begynte så erfarte jeg at..."
Bla, bla, bla...

Som tillitsvalgt, og opptatt av arbeideres rettigheter, så er det å drive butikk på denne måten noe som gir meg sure oppstøt og jeg lurer på om folk er vel bevart: Ingen ansettelse, ingen pensjonspoeng, ingen feriepenger, firmaet du selger for betaler ingen arbeidsgiveravgift eller gjør noe for at DU som selger skal kunne leve om du blir syk eller gammel. Med mindre du selv er oppført som selvstendig næringsdrivende. Og betaler din skatt av salget. Hårreisende at spesielt kvinner, som vi har kjempet for skal kunne forsørge seg selv og sine, ved å jobbe i full stilling og som kan leve godt av sin pensjon, går rett i fella. Gang på gang. Hva med på lang sikt da, folkens? Hva skal du leve av når du blir så gammel at du ikke orker å stå på homeparty's og selge "dine" produkter? 
Jeg bare lurer.

Om jeg vil ha noe, så får jeg det, og jeg oppsøker DEG. Jeg går på butikken og kjøper min melk, til frisøren for å klippe og fikse håret (burde vært oftere, men...), kjøper meg klær og sko på nett eller i butikk. Ja, du vet hvordan det funker. Jeg oppsøker salget. Jeg liker ikke å bli forsøkt solgt inn i noe jeg ikke har behov for. Jeg har en stram økonomi, og har ikke skapene fulle av unødig dill og dall.

Til de av mine venner og bekjente som føler seg støtt, og som føler at jeg unngår dem: Jeg er IKKE din kunde, jeg vil være din venn.

På rett spor etter en gedigen omvei!

Jeg smiler, samtidig som jeg livredd klamrer meg til det som gjør livet så godt. Og jeg tenker at det er farlig å bli FOR glad, fordi gjennom livet har jeg erfart, så mange ganger, at det plutselig skjer ting som ødelegger alt.
Og hva er annerledes nå?
Jo, det skal jeg fortelle deg:
At all den kjærlighet jeg har i meg, og som er der for å deles, ikke blir kastet bort på en person som aldri i verden vil bli fornøyd. Jeg er ikke i 20-årene lengre, ikke i 30-åra heller, selv om det var en veldig god tid på mange måter:-) Jeg er 8 mnd fra 50, og aldri har jeg hatt det bedre. 
Jeg stråler ikke av forelskelse, teller kalorier eller går bananas i klesbutikker. Absolutt ikke! Ikke veiver jeg rundt med fine, flotte ting, luksusferier eller en sminkekoffert som hadde sparkla ansiktet mitt på 10 minutter.
Det trenger jeg ikke, fordi jeg er glad akkurat sånn det er, - som jeg er.
Det dreier seg ikke bare om meg.
Alt jeg har strevd for, og drømt om, det er her.

For 3 uker siden kom endelig båten, som en av de rauseste menneskene jeg vet om, deler med ungene og meg når han skal ut i den store verden og leve sitt liv. Aldri i verden om vi hadde hatt den muligheten til å nyte livet på sjøen om det ikke var for han. 
I mørket fikk vi fortøyd seilbåten, som jeg ærbødig tar ansvaret for det neste året, og jeg kjenner på en enorm glede og takknemlighet. 
Høstferien er snart over, og vi har skrubbet båten fra gulv til tak, skrudd ned og opp, pusset, lakket og hatt noen fine turer. Båtsesongen trenger ikke å være over selv om vi er i oktober.

Vi er klar for nye eventyr. Noe "gammelt" må vike plassen for det nye, men tiden er inne :-)

"I've been staring at the edge of the water
'Long as I can remember, never really knowing why
I wish I could be the perfect daughter
But I come back to the water, no matter how hard I try
Every turn I take, every trail I track
Every path I make, every road leads back
To the place I know, where I can not go, where I long to be

See the line where the sky meets the sea? It calls me
And no one knows, how far it goes
If the wind in my sail on the sea stays behind me
One day I'll know, if I go there's just no telling how far I'll go" - Fra filmen "Moana"

Matpakker til begjær.

Jeg bare digger å smøre matpakker!

Tror du meg ikke? 
Ok, jeg skal moderere meg bittelitt: Digger det på høsten, liker det på vinteren og gjør det av gammel vane på våren :-)
Blir lei, jeg også, men jeg skal fortelle deg det at jeg har smurt matpakker i 23 år. Ikke alle like vellykkede. Noen er kommet hjem uåpnet, noen er til og med gjemt bort i klesskapet slik at jeg ikke skulle se at den kom hjem like hel.
Men min GLEDE av å sende mine barn på skolen, etter en god frokost, kan ingen ta fra meg. Det at ungene stort sett har foretrukket matpakke fra mamma fremfor å kjøpe mat ved nærmeste butikk eller i kantina, gjør at jeg nesten hver kveld smører matpakker. Unntaket er når jeg er på nattevakt, eller ikke er hjemme. Men vet du hva som skjer da? De smører sine egne, - akkurat som jeg ville gjort det!  Med glede ser jeg at mitt eldste barn gjør det samme for sitt skolebarn. 
Jeg vil si at dette er hverdagsøkonomi blandet med kjærlighet av beste slag <3


Hvordan er mine matpakker?

Jeg er ingen ekspert, men er opptatt av at ungene skal få i seg mat som gir energi i løpet av skoledagen, blandet med variasjon, god smak og at det er ferskt. Da vi bodde i Danmark for mange år siden, hadde de et kjøleskap i klasserommet hvor elevene la sine matpakker i, slik at de skulle holde seg friske. Det har jeg ikke fått gehør for ved skolene her vi bor nå. 
I matpakkene benytter jeg helst hjemmebakt brød/ rundstykker med pålegg. Jeg kan også lage eggesalat, fiskekaker, frikadeller, kyllingsalat o.l. Alt ettersom hva vi har. Grønnsaker og frukt er et must, og litt bær/nøtter/mørk sjokolade til dessert. Poenget er hvordan en presenterer det, og gir den håpefulle lyst på maten, selv om den har ligget og svetta i sekken i 3 timer... 
En serviett til duk er prikken over i'en ;-)


Gå bananas på kjøkkenet, og skap gode matvaner for barna dine. Det behøver ikke koste noe ekstra, det er innsatsen som teller!

Fortsatt god uke!

 

#matpakker #skole #skolebarn #godevaner #mamma



 

Og der sto vi, midt i krisa. Sammen.

 

Det var lørdag, og jeg skulle være barnevakt for mitt yngste barnebarn da foreldrene skulle i bryllup.
Med pågangsmot og positive tanker stilte jeg opp. Å være en baby på snart 8 mnd er ikke lett, og det beste i verden er rutiner med mamma og pappa. Ikke med mormor... Selv om det å være mormor er helt fantastisk, så kommer den tiden på døgnet hvor man rett og slett ikke er bra nok.
Og på tross av all min erfaring som 4-barnsmamma, og ønske om å gjøre alt for dette lille kreket, så holdt det ikke i hennes øyne. 
Det blir høylytte protester av slikt.
Etter å ha bysset og lullet, i 30 graders varme, minst! (jeg er i overgangsalderen, så overdrivelser kan forekomme), fulgt alle råd fra mamma'n, og det uansett ikke hjalp, så kom farmor. 
Sammen fikk vi det til, og da farmor sa at "vi skulle hatt sånn bæregreie", så kunne jeg svare at "det har jeg med meg!" Og vi fikk vesla i en Mei Tai og der roet hun seg og sovnet. Svetten rant, armene var så slitne at jeg ikke kunne holde min egen mobiltelefon, men for en seier! 
Og farmor og mormor fant ut av at de delte interessen for musikk (jazz og soul) og snakket om egne erfaringer med unger og barnebarn. Det ble riktig så hyggelig.Og sammen klarte vi det: Ungen sov og foreldrene fikk feire kjærligheten med sine gode venner.

 

 

 

Kjedelig, men nødvendig: Middagsplanleggeren!

Dette er vel ikke det mest interessante en kan blogge om, men jeg har lyst til å dele med dere Middagsplanleggeren vår :-)


Den er utformet slik at den går over 13 uker, og med omtrent forskjellige middagsretter hver eneste dag i disse 13 ukene. Det vil si at vi spiser den samme retten 4 ganger i året, og med 13 ukers mellomrom. Denne lista har vært under revisjon flere ganger; noe er lagt til og byttet ut, men poenget er at det skal være økonomisk, variert og passe vår livsstil. Vi er en familie på fire: Meg og mine 3 barn i alderen 9-19. Det betyr at det er jeg som står for inntekten i familien, så noe luksusmat er det ikke i hverdagen, men ved å følge denne lista så kan vi unne oss noe godt i helgene og ha råd til å spise ute noen ganger i året. Det setter vi stor pris på!
Så her er det bare for deg å bytte ut, legge til og endre akkurat sånn det passer for deg og dine: Skrive ut og heng opp på kjøleskapet.

Velbekomme! 

Uke 20, 33, 46, 7

Mandag: Falukorv m. makaroni og sesongens kokte grønnsaker
Tirsdag: Blomkålsuppe med ciabatta
Onsdag: Fish and chips + råkost.
Torsdag: Wok av det vi har
Fredag: Taco
Lørdag:  Grøt til lunsj. Ost og kjeks på kvelden.
Søndag: Stekt laks

 

Uke 21, 34, 47, 8

Mandag: Terteskjell med fiskepudding og litt reker i hvit saus
Tirsdag: Fiskesuppe med hvitløksbaguetter
Onsdag: Kylling, ris og bernaisesaus. Sesongens salat.
Torsdag: Laksepasta
Fredag: Minipizza: Lag din egen pizza!
Lørdag: Fylte pitabrød (bruk ukas rester!)
Søndag: Stekt flesk og duppe

 

Uke 22, 35, 48, 9

Mandag: Kyllingsalat med brød
Tirsdag: Pannekaker og suppe
Onsdag: Asiatisk rett
Torsdag: Fiskekaker, poteter og rødkål/rotstuing
Fredag: Lasagne
Lørdag: Chicken tandori
Søndag: Sesongens ferske fisk.

 

Uke 23, 36, 49, 10

Mandag: Medisterpølser, poteter, kålstuing.
Tirsdag: Salat og brød, evt restebuffet
Onsdag: Fiskeburger
Torsdag: Kylling, grønnsaker og couscous
Fredag: Pizza
Lørdag: Reker med tilbehør
Søndag: Innbakt laks

 

Uke 24, 37, 50, 11

Mandag: Fiskepinner, pommes frites/stekte potetbåter, rømme og råkostsalat/cole slaw
Tirsdag: Restebuffet
Onsdag: Pølser og potetmos
Torsdag: Spaghetti bolognese
Fredag: Indisk korma
Lørdag: Fondue
Søndag: Sesongens ferske fisk.

 

Uke 25, 38, 51, 12

Mandag: Restebuffet
Tirsdag: Fylte kålblader.
Onsdag: Fiskefrikadeller a la Danmark med remoulade og brød
Torsdag: Kjøttkaker i brun saus. Sesongens grønnsaker
Fredag: Spekemat med rømmegrøt
Lørdag: Helstrøms tacogryte
Søndag: Stek / salt kjøtt

 

Uke 26, 39, 52, 13

Mandag: Lapskaus (hjemmelaget, stor porsjon)
Tirsdag: Lapskausrester
Onsdag: Fiskeboller i hvit saus
Torsdag: Stekt ris med kylling og grønnsaker
Fredag: Hamburger
Lørdag: Helstekt roastbiff, potetsalat, taffelsticks, salat og hjemmelaget urtedressing
Søndag: Laksepanne

 

Uke 27, 40, 1, 14

Mandag: Kyllingpasta
Tirsdag:  Suppe og brød
Onsdag: Fiskegrateng
Torsdag: Restematbuffet
Fredag: Kyllingfajitas
Lørdag: Paella
Søndag: Røkt svinekam med rotstuing/ rotgrønnsaker i hvit saus og poteter

 

Uke 28, 41, 2, 15

Mandag: Amerikansk gryterett servert i tacolefse. Salat og dressing
Tirsdag: Fiskepudding, stekt, på brød med bønner i tomatsaus
Onsdag: Vårruller og kokt ris
Torsdag: Pasta carbonara med bacon
Fredag: Chilli con carne
Lørdag: Skalldyr
Søndag: Stek m. gulrot- og løkterte

 

Uke 29:, 42, 3, 16

Mandag: Jegergryte med potetmos
Tirsdag: Suppe og brød
Onsdag: Restematbuffet
Torsdag: Pytt i panne med speilegg og brød
Fredag: Ostesnitzel med pommes frites, salat og dressing
Lørdag: Butterdeigspakke med kjøtt, soppstuing og ost
Søndag: Kokt torsk med poteter, grønnsaker og sandefjordsmør

 

Uke 30, 43, 4, 17

Mandag: Nakkekoteletter
Tirsdag: Valgfri suppe og brød/ciabatta
Onsdag: Karbonader med løk, sesongens grønnsaker og poteter
Torsdag: Restemat
Fredag: Nachos med salsa- og ostetopping
Lørdag: Kyllingvinger og grønnsaker med dip og baguette.
Søndag: Laks

 

Uke 31, 44, 5, 18

Mandag: Stekt sei med løk.
Tirsdag: Grøt
Onsdag: Biff stroganof
Torsdag: Couscous med sopp
Fredag: Rissalat med reker og kuvertbrød (eller bytte ut ris med couscous)
Lørdag: Biff originale
Søndag: Ribbe

 

Uke 32, 45, 6, 19

Mandag: Restematbuffet
Tirsdag: Fiskegrateng
Onsdag: Asiatisk rett
Torsdag: Risgrøt med fenalår
Fredag: Krydderdeller med potetsalat og sesongens salat
Lørdag: Tapas
Søndag: Lammekoteletter /stek

 

Om du skulle få kreft så håper jeg du finner en plante!

Nylig leste jeg disse kommentarene i et innlegg om innkallelse til mammografi; et tilbud alle kvinner over 50 år får:

"Ikke frykter jeg kreft, og skulle jeg være uheldig, så vet jeg om en plante, som dreper de syke cellene".

"Men når det viser seg at brystvevet faktisk tar skade av undersøkelsen, på cellenivå, så kan jeg ikke betrakte det som ufarlig"

Close up of pink badge on woman chest to support breast cancer cause PS: you can change the ribbon color to red to support AIDS cause as both using same symbol

Kanskje er noen forut for sin tid, ikke vet jeg, men dette er da gode tanker dere!
La oss ikke gå til mammografi, eller ta celleprøve hvert 3. år. Om vi skulle være så uheldige å få kreft så finnes det nemlig en plante...
Og dette kan vi dokumentere...eller?
Jeg har aldri lest en eneste dokumentasjon på at det er funnet en plante som kan kurere kreft. Om den var funnet, så tror jeg mange hadde tatt turen for å høste. Om noen mener de har funnet den, så burde de dele budskapet. Hvis ikke er de like korrupte som den legemiddelindustrien de vil til livs.
På den andre siden, altså legemiddelsiden, så har jeg heller aldri kunnet oppdrive dokumentasjon på at cellegift og strålebehandling ene og alene kurerer kreft.
Og helt på siden av dette, så har jeg heller ikke fått dokumentert at tankens kraft, sinnets univers eller følelser har kunnet gjøre deg frisk.

Men det jeg har opplevd, som venn, medmenneske, sykepleier og behandler, er kreftsykes siste tid i dette livet. Å stå der sammen med de pårørende, når det er barn involvert, og som er i ferd med å miste en av sine foreldre, og hvor den andre parten (og barna) får råd om hvordan mestre hverdagen når mamma/pappa blir borte. Å holde en alvorlig syk kvinne i hånden, hvor angsten for å dø fra sine små barn, og ikke kunne se dem vokse opp, gi de kveldsmat, klem og smøre matpakker... Se en fortvilet og sjokkert mamma/pappa, alene igjen med barna. Se et menneske, med alle dens feil og mangler, men med stolthet og kjærlighet, svinne hen i store smerter og forlate vår verden på mest uverdige måte... 
Å se sønderknuste foreldre som må ta farvel med sitt kreftsyke barn. Å være den som gir lindring, trøst og et håp om fremtiden selv om du skulle miste det mest dyrebare.
Tro ikke et sekund at disse ikke har prøvd alt de kan! Mange har brukt store ressurser på å reise verden rundt, skaffe seg kunnskap om urter, healing, snåsamann, mirakelkurer, operasjoner og medisiner. De ville aldri gitt opp. 



Vi er så heldige å ha et helsevesen som er der for å fange opp kreft i et tidlig stadium gjennom undersøkelser, og det koster deg så lite! Vi kan sørge for at våre barn (og jeg håper at gutter vil få det samme tilbudet) blir vaksinert mot viruset som er årsaken til 70 % av tilfellene av livmorhalskreft.

Etter å ha lest disse innleggene, satt jeg igjen med denne tanken:

 

De jeg frykter mest for, er de som ikke evner å vise ydmykhet.

Inngangsparti og hage begynner å ta form.

Som mange av dere vet, så bor jeg i en rekkehusleilighet i et borettslag.
Fra min barndom er jeg vant til å ha det pent rundt meg. Mine foreldre hadde en trivelig og frodig veranda, og min mor sørget alltid for at sommerblomstene fikk stell og pleie til å vare til langt ut på høsten. Pappa sørget for at rekkehusleiligheten vår på Hamar alltid var i orden, og at plen og hekk bar preg av daglig vedlikehold sommeren gjennom. 
Sånn vil jeg også ha det, akkurat slik jeg er vant til.
Da jeg flyttet inn her, for 14 år siden, så bar leiligheten preg av slitasje og tidens tann. Det var nok derfor den var så billig... Og jeg har, møysommelig, jobbet med å få det pent i alle disse årene.  Det tar tid, og jeg har det heller ikke travelt. Noen av planene er blitt endret underveis, pga utvendig vedlikehold, økonomiske ressurser eller skader.
Når jeg ser tilbake, så er jo 14 år lenge! Men det føles ikke slik, og når jeg ser at ting tar form, og jeg vet hva som ligger bak alt arbeidet, så blir jeg så fornøyd og glad, - fordi VI (ungene og jeg) fikk det til! 
Nå venter jeg bare på borettslagets godkjennelse til å fjerne noe hekk i hagen og få lov til å sette opp gjerde. Hekken rett foran verandaen ønsker vi å beholde, men ikke  hekken på sidene. Der vil jeg heller ha gjerde. Og vi ønsker å sette opp ett par levegger (det er snakk om 80 x 80 cm) på hver side av verandaen slik at vi ikke har så godt innsyn fra naboer og gående på veien.
Og etter siste verdivurdering av leiligheten så har den på disse 14 årene steget med  104 %  i verdi :-)

 

Det er mye dritt i historieboka mi.

Om under et år skal jeg feire min 50-årsdag, og det gleder jeg meg til!
Jeg vil si at jeg også skal feire 30 år i voksenlivet; mitt eldste barn fyller 30 rett etter mitt jubileum.
Mange sider er "skrevet" i min historiebok. Veldig glad og stolt av det aller meste, men noen kapitler skulle jeg gjerne ha sett ikke var der. 

Når man nærmer seg denne magiske alderen, så dukker det opp et sitat jeg så mange ganger har hørt gjennom livet: Det er bedre å angre på noe en har gjort, enn å angre på noe en ikke har gjort.

Noe av det dummeste jeg har hørt.
Er det noe jeg definitivt angrer på, så er det noe jeg har gjort og som jeg så gjerne skulle hatt ugjort.
Derimot så er det ikke noe jeg føler jeg mangler, men det betyr ikke at jeg ikke fortsatt setter meg nye mål og ønsker.
Min fremtid er i dag preget av en mye større tålmodighet og lit til meg selv uten å være avhengig av noen.

Det er mye mørkt og svart i denne historieboka, og situasjoner kan trigge flashbacks uten forvarsel.  De vonde opplevelsene gjenoppstår når man hører og ser ...
Og jeg kan fortsatt føle sinne over den urettferdighet jeg har møtt og opplevd.
Man tror en er over det, og det er man jo på en måte, men der inne finnes det fortsatt et såret og skadet menneske som ikke kan få sin rettferdighet.


 

 

Er så glad jeg ikke er forelska!

 











På vei hjem fra en veldig hyggelig og artig russe-reunion i dag tok jeg meg selv i å tenke: Fy flate, jeg er så glad jeg ikke er forelska! Eller hodestups betatt av en eller annen! Ingen som har tatt fokus bort på det å virkelig kose seg sammen med tidligere klassekamerater og gode venninner fra videregående. De årene jeg opplevde som fine, men strevsomme, den gang på 80-tallet. Ingen som krevde min oppmerksomhet hele tiden, ingen som forventet seg noe som helst annet enn at jeg bare var der.
Og det er så deilig!
Og jeg må bare si at jeg elsker alle sammen, både de jeg kjente igjen, og de jeg ikke kjente igjen. Jeg savnet til-og-med mange som ikke hadde hatt mulighet til å delta på festen. Ingen manipulerende kjæreste luskende rundt, og som ville sette meg i et dårlig lys, ingen som ble sjalu fordi jeg hadde det hyggelig, ingen som forventet seg min endeløse oppmerksomhet og ingen som krevde forklaringer på min glede.
Og så kommer jeg hjem til 3 herlige unger som er spente på hva jeg har å fortelle, og som ler og gleder seg med meg over historien om mamma'n som en gang, for 30 år siden, var russ i ei lita bygd. Og som har nytt en frihelg sammen med gamle venner. Akkurat sånn.
Og sånn vil det bli.

 

 

 

Det ble en veldig annerledes 17. mai.

Siden jeg fikk mitt første barn i 1988, og mitt siste (av 4) i 2008, så har jeg siden 1989 stått opp tidlig og forberedt barn, og meg selv, til å innfinne oss til feiring som seg hør og bør. Det har vært barnetog, russetog, borgertog, morgensalutter og gudstjenester. I år gjorde jeg det helt annerledes, for aller første gang!
Siden 9-åringen var hos sin far fra den 16. så ønsket han å ha formiddagen med henne. Da så jeg min mulighet til en rolig morgen med ungdommene. Min datter på 17 hadde overnattingsgjest; ei venninne fra klassen, men som bor et stykke unna.
De fikk frokost, jeg svippet de ned til byen hvor barnetoget skulle starte. Deretter kjørte jeg hjem. Så litt på TV, og tok en drøy time "på øret".
Vesla kom hjem i 13-tiden, og vi koste oss alle sammen med koldtbord før vi dro til byen hvor hun skulle gå i Borgertoget. 
Litt rart er det å ikke ha deltatt som jeg pleier, men jeg valgte annerledes akkurat i år. I kveld var i allefall alle i heimen fornøyde og akkurat passe slitne.
Dagens drama, om jeg kan si det, sto min eldste datter for. Hun ringte midt i frokosten: "Tror du bunaden din passer meg"? Den har jo hengt innerst i boden i noen år nå, da INGEN passer den, men jeg fant da frem bunad, sølv og sko slik at min svigersønn kunne komme og hente. Det skal sies at min datter fødte for 4 mnd siden, og som hun selv sier: From elegant to elephant...
Det ble ingen 17. mai i bunad for henne heller i år :-)












 

Voksne mobber også!



Mobbing! Det må da være et av de verste ordene. 
Og barn mobber, - også ungdom. Det hører vi om, og like ofte forakter vi det. 
Fordømmer det!
Men voksne er ikke noe bedre; de mobber også.
Og vi lurer på hvor ungene har det fra?
Som voksen er skammen så stor å kjenne på at mobbingen får lov til og fortsette. 
Som voksen får vi høre "at du er jo så sterk at det hever du deg over".

Jeg forakter enhver mobber: Den som opplagt legger feller for deg slik at du skal ydmykes og "drite" deg ut overfor kolleger og venner. De som sitter rett utenfor døra di og slenger kommentarer slik at latteren runger bak ryggen din. De som stirrer på deg, som om du skulle være fra en annen planet, og ikke hilser tilbake når du smiler og sier "hei". 

Ved å kommentere andres utseende, klær og væremåte overfor ungene dine vil du sørge for at mobbing og trakassering fortsetter å eksistere. Å gjøre narr av andre er et fattig forsøk på å bygge opp ditt eget svake selvbilde.

Vær et forbilde for dine barn! 
Er du voksen og opplever mobbing, eller ser at noen i ditt miljø blir mobbet, så si ifra til noen du kan stole på!

 

Er videregående skole en fristat?



Det hender at politiet har kontroller på de videregående skolene. Kall det gjerne razzia; hvor de med hunder leter etter narkotika. 
Så skummelt og utrygt! - mener våre håpefulle, der elevorganisasjonene protesterer høylytt om en slik praksis. Vi må da forstå at det å være i besittelse av, og NYTE narkotika må være lov på skolen! 
Dette er, i følge norsk lov forbudt. 
Mener virkelig de unge at de skal være unndratt norsk lov på skolen?
Skal videregående skoler være en fristat hvor alt er lov?
At elever opplever hunder og politi som "utrygt" kan jeg forstå om jeg legger all godvilje til, men selv hadde jeg følt det som en trygghet heller enn utrygghet. Jeg ville ikke ha studert, eller jobbet, på et sted der mine kolleger ruset seg på stoffer (inkludert alkohol) som kan gjøre dem uforutsigbare, psykotiske, aggressive og/eller voldelige.

For mange år siden gikk jeg selv på videregående, og jeg kjente aldri på denne frykten for politiet. Ikke var jeg i deres søkelys, og aldri opplevde jeg noe ubehagelig. Og jeg anstrengte meg ikke akkurat. Jeg har aldri møtt full på skole eller jobb, eller vært i besittelse av narkotika. Det har gått så greit!
Vil DU, som forelder, sende ditt barn til en sted som ikke har noen grenser? Det handler ikke bare om å ruse seg, men vi vet at ungdom, og russ, tøyer både grenser og lover langt ut over det som er akseptabelt. Nylig så vi at en 17 år gammel jente fikk en betinget fengselsstraff ved å filme to venner som hadde sex og legge det ut på internet via Snapchat. Vi leser om russen som hyller det å ha sex med mindreårige, og at trakassering blant ungdomsskolelever er dagligdags.

Syns vi dette er greit?
Skal det være lov å selge, være i besittelse av og bruke narkotika på skolen? Vil disse unge kreve de samme rettigheter ute i arbeidslivet også? 
Det handler om konsekvenser, og det tror jeg mange barn og unge i dag er ukjent med. De vet rett og slett ikke hvordan de skal takle det, eller det å bli irettesatt og måtte leve etter visse regler og normer.
Jeg er GLAD for at politiet tar tak i disse tingene og utfører kontroller på skolen. Derfor sender jeg min datter dit hver dag, fordi jeg, som forelder, skal være trygg på at hun er trygg.
Vil noen leve i en fristat, så dra til Christiania og lev livet der. Med verdens laveste levealder, inntekt og høy forekomst av psykiske lidelser, samt barn som lever under fattigdom og omsorgssvikt, så må jo det være en drøm. Til opplysning ligger dette fantastiske stedet i København. Nært nok til å komme dit på en halv dag. 



 


 

Er min livsstil skremmende?

Nylig møtte jeg noen mennesker jeg ikke har møtt før, gjennom et verv jeg har. 
Og vi skulle presentere oss selv, som seg hør og bør.
Jeg presenterte meg som den jeg er: Alenemamma, til og fra gjennom hele mitt voksenliv. Uheldige erfaringer med menn, noe som har medført at jeg ikke har knyttet bånd til mange venninner og venner. Jeg er ikke med i noen "klubb" av venninner, og drar på shopping til London, ei heller treffes jevnlig for å nyte god mat og vin. Jeg er ikke med i noen "syklubb", eller sitter og skravler på cafe i tide og utide. Jeg har heller ikke hatt, eller har, økonomi, til det. Men jeg har et tett bånd til mine barn. En sterk følelse av tilknytning og samhold over at vi sammen drar lasset og er der for hverandre.
En av mine nye bekjente karakteriserte min livsstil som "SKREMMENDE"; det at jeg ikke var "sosial". 

Er det unormalt å være som meg, og er det skremmende for folk "flest"? Det at jeg ikke reker desperat ute på by'n hver helg, har økonomi til å spise på cafe hver dag, ta turer til IKEA, helst med en god venninne, minst en gang i måneden, treffe "jentene" til god mat og drikke jevnlig, ta en shoppingtur til en storby i Europa hvert kvartal eller gå på kinopremierer, nok en gang med de gode venninnene, hver gang det dukker opp en ny film?

Skremmer det folk at jeg gleder meg over livet mitt som det er? At jeg er kvitt all uro, bråk og turbulens og nå nyter hverdagens harmoni og stillhet? At jeg setter utrolig stor pris på jobben min som sykepleier, og alle de gode kollegene jeg har? At jeg har mine to gode barne- og ungdomsvenninner som jeg kan snakke med om alt, men som jeg treffer så altfor sjeldent? At mine barn, og livet vi lever, verner jeg om med alt jeg har? At jeg slapper av med å trene, i fred og ro, og prise livet gjennom god musikk og litteratur? 

Det som skremmer meg mest er at min livsstil skremmer deg...



 

Trening for oss bestemammaer!

Nåja, det skal sies at trening for meg er ikke "trim for eldre". Regner med at noen av mine lesere husker programmet på NRK i hine hårde dager hvor trening besto av litt bøy og tøy ved en stol. Eldre i dag vet å holde seg i form, og selv om jeg ikke definerer meg selv som "eldre" så er jeg iallefall bestemor :-)
Med meg skal barn og barnebarn slite for å følge med. Et godt mål! Og det funker..hehe





Jeg har drevet med idrett/mosjon hele livet. Mine foreldre var så smarte at de sendte meg på turn som 7-åring. Den bevegeligheten og motorikken jeg lærte der har fulgt meg hele livet. Og selv om poden, som måler 195 cm (mot mine 154) sier at det er juks når jeg tar håndflatene i gulvet da det ikke er så langt ned for meg...så biter jeg ikke på den altså! :-) 
Så fulgte friidrett, langrenn, fotball, judo, alpint og styrkeløft. Og på treningssenteret har jeg stor glede av å være. Og ute i "skauen" hvor jeg gjør mitt beste for å opparbeide meg en smule kondis. Jeg er ikke skapt for utholdenhetstrening, og jeg har liten effekt av det, men å trene hjertet er også viktig for meg. Etter at jeg for et år siden begynte med et nytt intervallprogram så har mitt oksygenopptak steget betraktelig. Vi snakker 30%, og det merkes! I tillegg kjører jeg styrketrening 3 ganger i uka. Da er jeg gjennom hele kroppen, og siden jeg er en person som liker forandring så gjør jeg endringer i dette programmet hver 6. uke. Alt ettersom turnusjobbing krever sitt, så trener jeg fra 3 - 5 ganger pr. uke.





Å være bestemor, og ei som snart runder 50 år, så vet jeg at trening er viktigere enn noen gang. At jeg leker meg med 50 kg i benkpress på trening gjør ikke meg til noe spesielt, men det er en pekepinn på at damer i min alder kan gjøre det. Og det burde de! Styrketrening gir mye i form av forbrenning som varer en stund og styrke til skjelettet som vi vet at alderen etter hvert vil gjøre svakere. Slik trenger det ikke å være! Å springe intervaller i vakre Bøkeskogen gir energi. At noen kikker på meg som om de burde henge seg på og løpe som om det er fare på ferde bryr meg ikke. Det morer meg! Og her om dagen, på en kveldstur i Bøkeskogen, så slet jeg virkelig med å holde følge med et eldre ektepar. De gikk med staver i høyt tempo, og vi snakker om et par i slutten av 70-årene. Fantastisk! På toppen av bakken måtte jeg gi tapt, og senke tempoet, men de fortsatte videre, like upåvirket! Det vekker krigeren i meg, - og begeistringen!





Så til alle damer: Ikke vær redd for å trene "tungt"! Det gjør dere ikke til bodybuildere, men gir dere en enorm helsegevinst. Og glem ikke å trene hjertet! Gå i høyt tempo, legg inn noen små løp. Krydre treningen med skrytebilder av fin natur og hvor flinke dere er! 





Jeg er så heldig å ha noen viktige støttespillere i livet mitt; uten mine unger, Truls og de andre på Mudo Gym i Larvik hadde jeg ikke kunnet være det beste av meg selv (IKKE sponset). Som aktiv styrkeløfter fant jeg et meget godt miljø i Ulefoss Atletklubb sammen med min trener Arild Kittelsen.





#trening #styrketrening #styrkeløft #mudolarvik #livsglede #mosjon

Jeg bærer mitt barnebarn tett inntil <3

Akkurat som jeg har gjort det med mine barn, så knyter jeg sjalet og bærer mitt barnebarn tett inntil, nær mitt hjerte, der det hører hjemme. 
For 6 uker siden kom mitt 3. barnebarn til verden, og jeg er så heldig å få tilbringe mye tid med dette nydelige lille vesenet. Og nå er bæresjalet funnet frem. Det, og noe annet bæretøy, har jeg spart på siden min 8-åring var ei lita tulle. Jeg elsker å bruke det vevde sjalet i bomull, og knyte babyen på brystet. 





Fordelen på å bære barn på denne måten; i sjal, en mei-tai, ergo, manduca, slynge ol er mange: For barnet: De sitter ergonomisk riktig da knærne skal være høyere enn hoften (små babyer som Alma skal sitte i froskestilling), dermed får de ikke trykket på korsryggen, som de får ved å sitte i en "vanlig" bæresele, hvor de henger etter skrittet. De vil også opparbeide seg en fantastisk motorikk og muskelstyrke ved at de hele tiden bruker de små musklene til å justere seg i sjalet ettersom bæreren beveger seg. For bæreren er fordelen at vekten blir fordelt over hele ryggen og vekten vil ligge i bena. Du får ikke draget på skuldrene og i ryggen som ved disse grusomme bæreselene. Selv har jeg brukt slynge, sjal og mei-tai. Elsker det! Kunne ikke tenke meg noe bedre! Tilknytningen til barnet er en stor bonus for begge, og selv om de blir båret mye så viser det seg at disse barna er tidligere ute med å gå, klatre, sykle osv. Et barn/baby vil gi tegn til når de er "overstimulert" på nærhet, og de roer seg bedre om natten og ved å bli lagt/satt for seg selv. De blir rett og slett trygge barn. Når de blir litt større kan du knyte dem på ryggen, spedbarn skal alltid knytes på brystet. 

#baby #kengurumetoden #kengurubarn #tettinntil #mormor #bestemor #tilknytning #barnebarn

Skal ikke barn ha ros?

En tanke som plutselig slo meg, og som jeg undrer meg over:
Fra de blir født, våre håpefulle, blir de kartlagt og fulgt nøye. Først i barnehagen og på helsestasjonen. Hvor deres fremskritt og utfordringer blir oppmuntret og støttet, - også av andre enn foreldrene. Våre små blir også oppmuntret fra tidlig alder å dele andres glede og støtte andre, det er nemlig en viktig sosial tilnærming, og som gjør dem til omtenksomme barn. Men hvert enkelt barn blir også sett, de blir målt, vurdert og de får ros.
På skolen blir de enda mer vurdert og målt i forhold til andre, men jeg må si at mange lærere er flinke til å trekke frem barnas talenter og egenskaper, og gir dem ros for det. Det gir motivasjon og trygghet. De får individuelle utfordringer i form av målsetting frem mot neste semester, helt fra 1. trinn. Og det kan like godt være sosiale som faglige mål.  Som forelder føler man seg også sett og forstått, når "noen" ser og setter krav. Man får aksept eller ikke, men uansett så tror jeg disse tilbakemeldingene er viktige, både for barna og foresatte. 
På ett eller annet tidspunkt vil våre barn begynne med en, eller flere, fritidsaktiviteter. Og da opplever jeg at disse "pedagogiske"  vurderingene forsvinner. Barna er en av mange, og er det da der sånn at man ikke skal trekke frem noen spesiell fordi man skal ikke favorisere noen? Skal ikke barna få ros og konstruktive tilbakemeldinger ut i fra sitt nivå, selv om ikke alle får det samtidig? Alle kan ha en dårlig og god dag, og vi er forskjellige, men kom ikke å si at ingen gjør det bra noen gang! Det kan være en jentunge som hjelper en annen med en vanskelig tegning. Et barn som trosser angst og redsel og synger solo, et annet som skårer 4 mål under en håndballkamp for 8-åringer, eller som forsvarer sitt lag under en, for dem, viktig fotballkamp. Det kan være treningsglede, nye rekorder og evnen til å løfte andre frem. Unger er fantastiske! Men får de ros for det? Blir de anerkjent?  Får de et klapp på skulderen, og kanskje en klem, fra andre enn mamma og pappa? Får foreldrene råd om videre utvikling av barnas talenter?
Innen kultur og idrett er vi prisgitt og takknemlige for all frivillighet som gjøres. Og de frivillige får heder og ære, - velfortjent!
Men bør de ikke også selv se nytten av å se enkeltindivider og tørre å gi ros og oppmuntring? Eller skal man ikke det? 
I vår tid hersker individualismen, men jeg tror at barn lærer seg å vise omsorg og støtte til andre ved selv å bli sett. Unger er født med en evne til å dele med seg, og de unner andre sine egne gode følelser. 
Med mine 4 unger har jeg høstet masse ros og skryt, men også "ris", av opp igjennom årene. Jeg pleier å si at "du må si det til dem, de vil gjerne høre det fra deg"! De får oppmuntring og ros nok i massevis fra meg, men jeg savner lederes evne til å sette krav og til å gi ros. Og råd. Selv om de er unge. Noen ganger lovende, noen ganger ikke. Å lære seg å takle nederlag, krav og ros går hånd i hånd, og er en viktig egenskap både som giver og mottaker.
Jeg har barn som  har, og har hatt, mål og motivasjon. Opplevd fantastiske prestasjoner, både på lag og individuelt. Jeg har også heiet frem andres barn, og lært mine å dele andres glede. Men jeg savner å se en leder/trener gi mitt barn, og andres, noen gode ord, litt ros, etter en god prestasjon.
Eller skal man ikke det?



 

#barn #idrett #kultur #oppdragelse #rosogris #mamma


 

Hva gjør jeg nå?

Tanken har streifet meg ofte de siste månedene:
Er det her jeg skal bo, hvor oppussingsprosjektene står i kø. Noen så store at det vil koste meg mye å gjøre noe med dem. Enn så lenge bor vi i det; mine 3 barn og meg. Eller skal jeg si at nok er nok, og se meg om etter noe annet? 
Nå er det meste strøkent her, særlig etter vannlekkasjen i høst, men trappeoppgangen får jeg ikke til uten å måtte ty til hjelp, og det koster masse. Enn så lenge må vi vente, og leve i et hjem hvor ting står midlertidig. Det er liksom ikke på plass. Noe burde være der, andre ting henge der....men når får jeg det gjort? 
Jeg har bodd her i snart 14 år. Trives godt, selv om naboer klager på katter og verandapeis. Jeg har i disse årene sett for meg at her skal jeg være til de bærer meg ut "med bena først". Jeg elsker mitt hjem. Det kjenner jeg. Dette er mitt første hjem, som jeg har eid. 
Skal jeg selge det?
Sønnen min har en bod til soverom. Knapt 7 m2. Jentene vil gjerne få oppgradert og pusset opp sine soverom. Trappeoppgangen er høy og jeg må ha inn profesjonelle folk til å hjelpe meg. Det tar tid å spare. I mellomtiden lever vi som alltid: På vent. Ting og møbler står stablet inne på mitt soverom. 
Er det på tide å selge det som det er, og skaffe oss noe annet, - uten store, dyre prosjekter? 
Og hvis bokostnadene blir det samme som nå? Og hvor veslejenta kan gå til skolen, uten at jeg må kjøre hver dag på grunn av lang skolevei (noe kommunen ikke dekker da de mener det er kort vei). Å sende henne ut i mørket, 3 km, hvor den første km er uten gangvei, gjør at jeg strekker meg langt og lengre. Da er 0,5 km bedre... Og hun vil mest sannsynlig bo hjemme i minst 12 år til. Er det da dumt å tenke tanken på å kjøpe et hus med 4 soverom? Tenk om jeg plutselig en dag sitter der alene, - og det vil jeg jo en dag. Da blir det veldig tomt, og en mindre leilighet vil være bedre, noe jeg har i dag...
Jeg har lenge sett på et hus. Nærmere skolen til jentene, og min sønn fra høsten. Med 4 soverom, og slik jeg ser det av prospektet så er det bare litt maling og småting som må til for å få det til å bli perfekt for oss. Ved sjøen, ingen stor og fancy hage, med garasjeplass og gangavstand til sentrum. Tollerodden.
Er det nå jeg skal kaste av meg det jeg har kjempet for med nebb og klør? Mitt hjem som jeg har tviholdt på for ungenes skyld, - og min egen, og kjøpe et hus? 
Jeg er nærmest lammet av skrekk ved tanken, men det frister! Jeg er så sliten av all oppussing, det å bo i esker.
Hva gjør jeg nå?

Her er noen bilder av vårt hjem:



















 

#familie #hus #hjem #tvil 

 

Tilbakeblikk på 2016: My awards!

Vi er godt inne i 2017, og 2016 er historie. MEN jeg har lyst til å dele med meg litt historie, og dele ut mine egne "priser" for fjoråret:

ÅRETS SKITUR:
Og omtrent den eneste, var med disse to: Amanda og Angelica.

ÅRETS FRIIDRETTSUTØVER:
Med lidenskap og iver overrasker, og imponerer, hun meg gang på gang. Det ble mange nye rekorder i 2016, men det viktigste er treningsgleden! 


ÅRETS FERIE:
Vinterferien tilbrakte vi hos Laila i Øvre Vang og i denne sjarmerende tretopphytta i Ringsakers dype skoger. Minner for livet!


ÅRETS FOTBALLOPPLEVELSE:
Vi hadde en fantastisk langhelg i Barcelona, sammen med mor/mormor. Vi nøt nydelig mat, våren og herlig fotball på Camp Nou!


ÅRETS SOMMERFERIE:
Amanda og jeg var så heldige å få være med "Frederikssons Fabrik," aka Talla, Frederik og ungene, til Danmark og Hornbæk på en ukes ferie. Vi hadde mye dårlig vær, men desto større opplevelser, og besøket på Bakken resulterte i ÅRETS CANDYFLOSS!


ÅRETS OPPUSSING OG OVERRASKELSE:
Badet skulle pusses opp, men samtidig ble det oppdaget en stor vannlekkasje fra kjøkkenet. Vi måtte flytte ut i 2,5 uker, men resultatet ble bra!








ÅRETS HOTELL:
Litt ufrivillig, men veldig hyggelig, så ble vårt opphold på Grand Hotel i Larvik et fint minne. Da vi ikke kunne bo hjemme på grunn av oppussing, så ble alle godt ivaretatt på byens beste hotell. De skjønneste servitørene, flinkeste kokkene, de flinkeste stuepikene og blideste resepsjonistene tok godt vare på oss alle. Vi er så takknemlige!



ÅRETS KONSERTOPPLEVELSE:
Det var et vanskelig valg, men det falt på julekonserten til Ole Edvard Antonsen. Det var en kalendergave til Poden, og vi hadde en stemningsfull kveld i ett fullsatt Bølgen Kulturhus.


ÅRETS FEST:
Tradisjonen tro feirer vi jul i juli, og denne kvelden samlet vi gode venner, både voksne og barn, til nydelig julemat, julemusikk og julestemning :-)

ÅRETS LÅT:
Denne er vrien, fordi jeg hører på sinnsykt mye musikk! Men for meg så må det bli "Faded" med Alan Walker. Den kom feiende inn, som en overraskelse, farget sommeren og er like fin! 

ÅRETS KOROPPLEVELSE:
Første helgen i juni var jeg med Larvik Kantori på tur til Harlem i Nederland. Det var nok en tur som gjorde godt!



ÅRETS ÆRESPRIS:
Går til min datter, Amalie, som fullførte 10 års skolegang med glans, og som blomstret opp på videregående denne høsten. Jeg er ikke overrasket, jeg vet hva som bor i jenta, men gleder meg over fremgangen hennes og heier på henne hver dag. Uten henne, og mine 3 andre barn, kunne jeg ikke ha jobbet som jeg gjør, og sammen gjør vi det utrolige.

Det var 2016, og noen av høydepunktene. Men året har flest hverdager, og jeg er så stolt av oss som får det til og som har en så herlig familie og gode venner! 
 

#larvik #grandhotell #familie #venner #tretopphytter #fcbarcelona #jul #christmas #danmark #hornbæk #harlem #netherlands #spain #barcelona 




 

Velkommen til verden, Alma!

Det er like fantastisk hver gang:
4. januar kom mitt 3. barnebarn til verden:

Alma

For en gave, et under og glede!
I dagene etter fødselen var jeg så heldig å ha mitt eldste barnebarn her. Ei stolt storesøster! Vi har vært flittige brukere av skøytebanen på torget i byen i vinter, og her er et bilde: To blide jenter på isen: Angelica med tante Amanda:



Og i helgen som var, fylte Ailo 3 år. Han er blitt storebror, og er bonusbarnebarnet. Det var fullt hus, med venner og familie samlet, for å feire han på søndag:

Er det rart en smiler om dagen? En god start på 2017 må jeg si.

<3

#familie #barnebarn #mormor #lykke 



 

Til den som vinner Ditt hjerte!

Du fremmede! Som fortsatt er ung, og hva vennene dine mener er viktigere enn hva du lar ditt hjerte se. 
Du ser nemlig ikke, - den skjønnhet som kommer innenfra. Du er mer opptatt av at ditt rykte blir opprettholdt av de forventninger du selv, og dine venner, har til hva en kjæreste bør ha av "kvaliteter".
Det er en rå verden. Brutal til tider. Å være ung.



Om en av mine døtre skulle falle for deg, så vil mitt hjerte blø for dem, - fordi du ikke ser, men jeg vil styrke dem enda mer:
Verdsette deres skjønnhet, den omsorg og ansvarsfølelse de har, deres intellekt og unge visdom. De vil få støtte for sine mål, og de vil nå dem! Uansett om akkurat DU vil komme inn i deres liv. Om du ikke ser, og forstår, så er det ditt tap. Sånn ser jeg det. Et trofè du kan vise vennene dine er ikke det jeg vil gi deg, men et "trofè" fordi du har kjempet, lidd og elsket; det skal du få av meg.

Dårlige venninner/venner, som kun er opptatt av å fremme seg selv på mine barns bekostning , liker jeg dårlig. Og når hellet skulle nå mine, så vil din misunnelse gjøre dere usynlig for meg. Når mine barn trenger en venn, fordi livet er tøft, så ønsker jeg dem en sann venn som ser og forstår, - uten å fremme seg selv. Falskhet og svik liker jeg ikke.  

Det er en rå verden. Å være ung.

Til den som faller for Deg:
Du har fått en gave! 
Et renhjertet vesen som setter andre før seg selv, som alltid vil være der for deg, og som vil være din sparringspartner. Det vil komme utfordringer, og det vil komme lykke og glede. Din verden vil bære preg av kunnskap, reiser (ikke bare fysisk, men også de man tar sammen gjennom de gode diskusjonene) og omsorg. 
Du vil aldri være alene, men du vil kanskje føle det slik når du blir overlatt til deg selv i perioder hvor mål skal nås. 
Ambisjoner. 
Trygget.
Likeverd.
Jeg tror du er der også.

 

Mamma, dette gjør du aldri igjen!

Av og til kan jeg være en kronidiot, en stor egoist som tror at min egen lykke vil være veien til mine barns lykke.
Sånn er det ikke. I allefall ikke for oss, fordi jeg bør få førsteprisen i å finne dustete mannfolk, og det tok meg altfor lang tid å innse at min egen dømmekraft ble betydelig svekket under forelskelsens rus.

Det er en pussig greie, at når mamma og pappa går fra hverandre så forventes det at man skal finne seg en ny kjæreste. Og i min alder, så vil mest sannsynlig en ny kjæreste bety "inkludert stebarn"....og stesøsken. Værsågod! Her har dere noen nye søsken, unger. Elsk dem like høyt jeg elsker deres far! 
Seriøst!?
Skal vi tilby våre barn det? Ønsker de seg en ny "pappa", en som flytter inn, som kommer drassende med flere unger og kanskje selger vi barndomshjemmet og kjøper noe nytt sammen? Det er jo så perfekt og bra!
Nei, jeg tror ikke det. Ikke for de aller fleste barn. Jeg syns det er brutalt, og det sier jeg av egen erfaring, at det handler ikke om barnas behov, - det handler om mamma/pappas behov. At selv om vi voksne gjør feil, så skal vi bare fortsette? Er det ingen som sier at det kan man ikke gjøre? Fordi voksne vet jo best... 
Etter samlivsbrudd er også barna i sorg. De blir ikke umiddelbart glad igjen ved at mamma/pappa finner en ny kjærlighet. De trenger sine foreldre, mer enn noen gang, selv om de ikke er sammen.
At noen har fått det til; å spleise to familier sammen, er jo fantastisk. Det krever mye av alle, også eksene. 
Men jeg har lovet mine barn å ikke gjøre det imot dem igjen.

 

#barn #skilsmissebarn #familie #forelskelse #stesøsken #stemamma #stepappa
 

Dropp fasaden, og gi ungene en sjanse!



Det er ikke så lett å finne sin vei her i livet.
Jeg har inntrykk av at selv om mulighetene til de unge i dag er større enn noen gang, så er det enda vanskeligere å velge, - og fullføre.
Som mamma til 4 så har jeg alltid sett etter, og oppløftet, mine barns evner og talenter. Mitt eldste barn hadde en unik kreativitet gjennom å tegne og male. Hun er alltid blitt styrket og støttet gjennom det å kunne uttrykke seg billedlig, og selv om jeg langt i fra har slike talenter, så har jeg gitt henne den beste undervisning jeg har kunnet. I dag driver hun sitt eget tattoverings-studio, med ansatte og lærling. Mange har spurt meg om ikke hun skulle ta en "ordentlig" utdanning, men jeg har alltid, og uten den minste tvil, hatt tro på min datter og hennes vei. Det er jo henne, og hun forvalter sitt talent godt!



Min sønn står på terskelen til voksenlivet. Han er 9 år yngre enn sin storesøster. Tenk deg en sønn som vil gå i skjorte (og helst slips) på barneskolen, som har seks fraværsdager på 7 år fordi han kan jo ikke være borte fra skolen en eneste dag og som helst leser avisa i papirutgave. Som 10-åring ba han om å bli døpt i kirken. Ungdomsskolen og forsøket på videregående ble en utfordring selv jeg ikke klarte. Alt ble snudd på hodet: Fravær i massevis, innesluttet, asosial og ensom.
Men musikkinteressen har bundet oss sammen, og den er allsidig! Alt fra klassisk til listepop, og enda lengre!
Som 7-åring begynte han å synge i kor, samtidig som jeg med mild tvang fikk han til å spille fotball. Han sang falskt som et uvær, og traff ikke en eneste tone, - det første halve året. Så løste han "koden" og det viste seg at gutten hadde en nydelig sopran! Han fikk være forsanger og solist mange ganger, selv om han ikke ville. Dirigenten mente hans "nei" var et utslag av falsk beskjedenhet, men gutten ble mer og mer nervøs for opptredener, og sluttet i koret da han var 12 år. Da han var 10 år ble jeg kontaktet av "Sølvguttene", som ønsket seg min sønn i koret. Det måtte vi si nei til.
Sangen stoppet.
Det har vært mange tøffe og tunge år, men vi har vært samlet om musikkinteressen og delt mange musikalske gleder. Jeg hører av og til han synge, og vet hvilket talent han bærer på. Jeg bare vet.
Så bare begynner ting å våkne til liv. Spørsmålene, drømmene, visjonene og man hjelper til med å hente inspirasjon. Å høre Nessun Dorma og andre klassiske perler, det gjør plutselig noe med han. 

Om min "bortkomne" sønn endelig har funnet sin vei, gjenstår og se, men jeg vet. Nå er det hans valg videre. Jeg gir han nøkkelen.
Og jeg har to døtre til, som jeg gleder meg til å følge. Den nest yngste har for lengst staket ut sin vei, og her gjør en mamma det hun skal: Oppmuntrer og støtter. Ingen skal få henne til å tro på sine evner! Og hun kommer til å nå sine mål, enten det er som sanger og/eller innen helsevesenet. 
Den lille vil bli verdens raskeste kvinne, brannmann og sykepleier :-) Hun er 8 år.
Vi ser deres evner og talenter. Selv om de skulle slutte å tro på seg selv, og det de har i "ryggsekken", så slutt aldri å tro på dem!

#familie #barn #foreldre #musikk #utdannelse




 

Jeg kjenner meg, men kjenner du deg?



 

Mennesker fascinerer meg. Å se mennesker i ulike situasjoner og omgivelser, hvor de tilsynelatende enkelt kan endre adferd og personlighet for å tilpasse seg, gjør meg undrende og interessert. Selv føler jeg at mine egenskaper og evne til tilpasning ikke alltid blir forstått. Vi er ulikt skrudd sammen, og det er helt greit, men jeg har alltid vært en som ikke oppfattes som helt "A4".

I min verden eksisterer ikke dualisme: Det er ikke enten eller, det er et hav midt i mellom. (Pussig nok så har jeg opplevd å bli karakterisert som at jeg ser verden i svart-hvit?) Etter hvert som jeg er blitt eldre har jeg lært å akseptere meg selv slik jeg er, og jeg vil si at i dag får en det en ser; jeg er ekte, ærlig (uten at jeg føler at min mening alltid har betydning og må sies) og jeg foretrekker å leve livet slik det er, - uten pynt.

Det er forståelig at andre kan oppfatte dette som truende, og det fornemmer jeg lett. Da tilpasser jeg meg den andre og opptrer på en mindre "truende" måte. Jeg ønsker nemlig at de aller fleste skal føle seg komfortable sammen med meg.

Vi har forskjellige roller i livet: Forelder, arbeidskollega, student, venn, terapeut, nabo?you name it. Det ville vært storforlangende av oss om vi skulle kreve at mennesker rundt oss viste de samme sider av sin rike personlighet i alle roller, - og for ikke å si kjedelig!

Selv om jeg viser en aktiv side av meg selv, betyr ikke det at jeg kan være svært så makelig og lat. Selv om jeg til tider kan bli veldig engasjert, så betyr ikke det at jeg kan være lyttende. Selv om jeg kan være sarkastisk og krass, så betyr ikke det at jeg kan vise empati og medfølelse overfor mennesker som lider, og selv om jeg, og ungene, syns det er kjempeflaut, så roper jeg høyt på konserter eller under idrettsarrangementer, - rett og slett fordi jeg blir så engasjert og begeistret! Og tenk på all finpussen en gjør midt mellom disse ytterpunktene! Man lytter, merker stemningen, føler, søker kunnskap, viser forståelse, tillit, søker trygghet?

Jeg tar lett den rollen som mangler. Jeg tilpasser meg omgivelsene og situasjonene. Om noen oppfatter meg skravlete, så betyr ikke det at jeg ikke kan sitte og lytte til andre mennesker. Om jeg merker at noen ikke får til å si det vi alle sitter og tenker på, så er jeg kjapp til å finne ord og tar rollen både som leder og syndebukk. Det gjør meg ingenting.

Jeg har ingen som helst grunn til å heve meg over andre. For meg er alle mennesker like mye verdt og jeg ser utrolige egenskaper hos alle. Jeg har mine feil og mangler, det har vi alle. Men jeg søker hele tiden å forbedre meg som menneske, jeg krever mye av meg selv. men det betyr ikke at jeg er usårbar og at folk kan kaste ut usannheter om min personlighet uten at jeg reagerer. Mye av min tid tilbringer jeg alene, ? lyttende: Til studier, refleksjon,  musikk, meditasjon og egenutvikling.

Jeg kjenner mange herlige mennesker som jeg ser opp til, beundrer og skulle ønske jeg var som dem.  Å føle det tror jeg er en måte å vokse på som menneske; man leter alltid etter noe å hige etter, noen å sammenligne seg med. 

Det hender jeg også møter folk som på en eller annen måte føler at jeg er en person de må plage, eller føler seg truet av. Hvorfor aner ikke jeg. Min evne til objektivitet og endeløse forståelse gjør at jeg er en av de siste som oppdager det, men når det skjer, så ser jeg det godt, og min respekt og aktelse faller til jorden. I min alder (og jeg kan trygt si det) gidder jeg ikke å hverken klappe slike folk med hårene eller prøve å jekke opp deres eget dårlige selvbilde. Voksne folk som med viten og vilje er ute etter å tråkke meg på tærne, eller noen jeg bryr meg om, har jeg svært lite til overs for.  Og jeg kan reagere både med stor usikkerhet eller besluttsomhet. Det gjør  uansett noe med en.

Alle burde fra tid til annen ta et oppgjør med seg selv, og sine verdier, for å  selv være det menneske en selv liker og vil møte.

Jeg kjenner meg, men kjenner du deg?



#personlig #åpenhjertig #ærlighet #hererjeg

Tidsklemma er en myte, - en livsløgn!

Hvordan være en god forelder i en tid hvor krav om kartlegging av ungene våre, diagnoser, avvik, normalitet, populær eller ikke møter oss hele tiden?

Her sitter jeg: Godt voksen, og med fire fine (ikke bare frøkner) unger og tenker at jeg burde ha gjort mye annerledes, men det som er gjort er preget av datidens situasjon. Men fy flate! Jeg har alltid hatt tid til dem, tatt meg tid, hentet, levert, brydd meg mer enn jeg hadde skam til, blitt ydmyket, kjempet og sloss. Og jeg er en forsørger med utdannelse og jobb.



 

Jeg har hatt småbarn i mange år: I 1988 kom min første datter. Hun er selv mor til 2 i dag, og venter nr. 3. I 2008 kom mitt yngste barn. Jeg har nylig avsluttet 23 år som barnehagemamma. Jeg har vært gjennom grunnskolens pensum snart 4 ganger (inkludert min egen), og er i god gang med nr. 5.

Ungene er blitt kartlagt, de er blitt vurdert og målt. Men de klarer seg bra! Selv den eldste, som visstnok var helt utenfor skjema og hadde alle avvik som den gang fantes: Ikke likte hun oppmerksomhet, ikke ville hun synge solo, hun hadde temperament og svarte "rett fra leveren". 
Vi/jeg var under PPTs lupe, en liten stund. Jeg lot meg ikke pille på nesen, og det gjorde heller ikke den unge frøkna. I dag klarer hun seg helt fint. Vil mene vi har et åpent, trygt og fint forhold. Hun evner å si ifra om både urettferdighet og misnøye. Skulle ønske jeg var så trygg! Da den yngste var på kontroll på helsestasjonen, hun var 6 år, ba jeg om at hun ikke skulle kartlegges. Hun er nemlig akkurat seg selv, i sitt tempo, på sin måte, og det holder i massevis. Det skal ikke kartlegges å være barn. Å være barn kan ikke fylles inn i et skjema hvor man finner rett og galt ved det Å VÆRE BARN!


Fire generasjoner samlet!

Tidsklemma er en myte, - en livsløgn!

 Foreldregenerasjonen i dag har like store krav til seg selv som de unge har, og går rett i fella: Vi snakker om de unges/barnas høye krav i dag; til mote, velvære, duppeditter og popularitet. Mon tro hvor de tar det fra, der mor og far springer avsted til fitnes, syklubb, spa, venneturer og all den tid de bruker til å skryte av sin livsstil og møbler, på sosiale medier? De skaper selv sin egen tidsklemme, og forventer forståelse og aksept for sitt valg! 
Døgnet har nok tid. Tid til det som betyr noe, og tid til å gjøre det en må. Jeg har aldri kjent på denne såkalte "tidsklemma". Jeg prioriterer hverdagen etter ungenes og mine behov. Og behovene justeres hele tiden, men tidsklemme?  Aldri. 


Eldstejenta med bestefar.

Da jeg vokste opp vil jeg mene jeg at jeg ikke hadde like mye oppmerksomhet fra mine arbeidende foreldre som det mine barn har med meg i dag. Men som barn hadde jeg heller ikke konkurranse fra utallige TV-kanaler, sosiale medier, det å bli fotografert i tide og utide (for så å bli "lagt ut"), treningssentre, syklubb, turer med venner til verdens storbyer. Foreldrene mine var hjemme, og jeg var høyt og lavt ute. Men de var der for meg. Det var familien og oss barn som fikk deres oppmerksomhet og ikke i mobiltelefonen, pc'n eller nettbrettet. 
Den gang var det normalt å være unormal. Sånn var det bare.
Det ble nok folk av oss også, og det blir det også av de unge i dag, men noen foreldre og samfunnets krav gjør det virkelig ikke lettere for de dem!

#tidsklemme #familie #barn #foreldre #parents #children

Min datter og jeg var gravide samtidig!

Jeg gleder meg så til å bli mormor igjen!
Mine fire barn er mine aller største juveler og gleder, men det å være mormor er en glede som er vanskelig å forklare. Og veldig spesielt er det å vente et nytt barnebarn denne gangen... La meg fortelle:
For 9 år siden, det var en sensommerdag, og jeg visste at jeg var gravid. Og nå skal jeg dele med deg noe jeg ikke har delt med så veldig mange: Jeg fikk panikk! I en alder av 39 så kunne jeg ikke se at dette var noe jeg kunne klare eller ønsket, og jeg ville ha "det" bort... Min mann (som nå er min ex-mann) var på vei til sykehuset for undersøkelse og fastsettelse av time til abort. På veien ringer min snart 19-årige datter: "Mamma, kan du kjøpe med noe til meg på veien"?
Den siste måneden hadde min datter mer eller mindre bodd hjemme, vært trøtt og ikke helt seg selv, så jeg ville gjerne ta med noe til henne på veien, og som en spøk slang jeg ut: "En graviditetstest da, eller"? Hun svarte: "Ja"...
På sykehuset denne fredagen tryglet jeg dem om å bare få det gjort, jeg orket ikke å måtte vente til over helgen. Men det måtte jeg, og fikk ny tid mandag morgen. På vei hjem kjøpte vi en graviditetstest  til min datter, som jeg hadde lovet. 
Ingen, utenom min mann, visste at jeg var gravid...
Da vi var hjemme igjen ga jeg testen til min datter, og hun gikk på badet. Minutter senere ropte hun på meg. Jeg sprang opp på badet og hun viste meg resultatet av testen: Hun var gravid!
Jeg så på ansiktet hennes, og så at hun var glad og da ble jeg glad også. Vi smilte og lo, og jeg spurte henne om når hun hadde hatt siste menstruasjonsdag (det er en måte å regne ut forventet termin på). Da hun svarte, kjente jeg et støkk i magen og det var som om hjertet mitt var flyttet ned, der jeg selv bar en barn, og det stoppet opp et øyeblikk, hvor jeg uten å tenke meg om nærmest ropte "at da har vi jo termin med en dags forskjell"!
"Er du også gravid, mamma"? 
Spørsmålet slo meg helt ut, der jeg tenkte "at ikke så mye lenger", men med hjertet og følelsene i magen, så var det ikke lenger noe alternativ: Disse to vi ventet har en plan og jeg ønsker de begge to!
Takk Gud for at de var så bestemte på sykehuset denne morgenen! Med glede kunne jeg ringe mandag morgen for å fortelle dem at jeg ikke kom til avtalt time, og med glede kunne jeg fortelle min mann og barn at vi skulle få et nytt familiemedlem om noen måneder, samtidig som storesøster!

Den 20. mars 2008 ble jeg mormor til mitt første barnebarn. Ei lita jente. Og 20 dager etter kom min lille jente. Som spedbarnsmamma selv, så ble jeg ikke helt den mormor jeg hadde sett for meg at jeg skulle være, men du verden som mitt barnebarn gleder og gjør meg full av stolthet! Våre to jenter har gått i samme barnehage, og de går nå i samme klasse på skolen. Min eldste datter og jeg har delt noe fint sammen, og hun er en av mine mest fortrolige og beste venn.

 







Både min datter og jeg ble alene med de små, men så plutselig fikk jeg høre om at to gutter var kommet inn i livet hennes; hun hadde funnet Frederik og hans lille sønn. Og jeg har brukt god tid på å bli kjent med den lille karen og føler det som om han er mitt barnebarn. Han er jo så skjønn og han har funnet seg godt til rette sammen med oss. Han elsker å bake med tante Amalie, leke med tante Amanda, han og jeg har tilbrakt tid sammen over bøker, på lekeplassen og med å spille fotball. Han er en herlig liten fyr! 
Og nå venter min datter og Frederik sin lille "Baby A", og om få uker skal jeg bli mormor igjen. Bæretøyet er funnet frem og det samme er strikketøyet. Jeg gleder meg til tiden som kommer; det er en gave å få være mormor til 3!





Da min datter var rundt 5 år gammel, sa hun noe som jeg aldri vil glemme. Det var en morgen, og hun satt ved kjøkkenbordet og spiste formiddagsmat, da hun sa: "Mamma, vet du at Angelica og jeg har vært bestevenner i himmelen? Vi har bare ikke kjent hverandre igjen før nå"...
Hva de enn måtte ha av "historie", så tviler jeg ikke.
Uten den ene, hadde det ikke vært den andre, og jeg vil alltid være mer enn takknemlig for mitt barnebarn, og eldstedatter, for at jeg i dag har min lille "reke" ;-) 

Jeg er lykkelig andelsbonde!

Det beste som kunne skje oss: Å være andelsbønder!
I tre år har vi bidratt økonomisk, luket, plantet, høstet og nytt godt av det å være andelsbonde!



Gården "vår", som vi deler med omtrent 200 andre andelsbønder, er økologisk. Vi har et mangfold av grønnsaker, poteter, korn/mel og urter. Vi har egg og dyr. Jeg vil påstå at det har gitt oss en bevisst måte å tenke mat, forbruk og økonomi på. 
Vi spiser etter sesong. Kjøttandelen gir oss det vi trenger av kjøttmiddager. Korn og mel gir oss det vi trenger av brød, knekkebrød og granola. Grønnsaker og urter blir forvellet, tørket, fermentert og konservert slik at vi har til det vi trenger året rundt. Salat, tomater og agurk er typiske sesongvarer, og vi nyter mengder på sommeren.



At både ungene og jeg må jobbe for maten, syns jeg bidrar til mindre avfall og bevissthet i det å bruke det vi har.  Det aller meste blir brukt, vi kaster lite mat, og planlegger måltider etter hva vi har av ferske råvarer.  Og vi setter stor pris på kjøttmiddager, og på tanken at våre dyr lever godt, fritt og omsorgsfullt.



Her om dagen spurte jeg ungene: Skal vi gå for et år til som andelsbønder?
Et enstemmig og bestemt "ja" fra alle sammen!



Vi er utrolig heldige! Bonden legger alt til rette for at vi som andelsbønder kan delta i beslutninger, og lærer oss masse om økologisk landbruk. Dessuten er det så mange engasjerte og kunnskapsrike andelsbønder tilknyttet gården, at vi har masse å tilføre og lære av hverandre. Dette legger bonden opp til.
Gleder meg stort til neste år hvor urtehagen endelig kommer i de rette hender: Mine :-)

#andelsbonde #økologisk #landbruk #bonde #gårdsbruk #mat #familie

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
hits